Du vil aldri ødelegge for meg igjen

Det er noe langt der inni meg som sier at dette er riktig. Samtidig er det forferdelig skummelt. Kanskje dumt av meg å skrive, fordi disse menneskene det gjelder sitter garantert og følger med og leser bloggen min. Som noen kanskje har fått med seg, så gikk jeg gjennom noe som barn. Det var rettssak. To ganger. Det endte i en dom som jeg ikke mener er riktig. Fordi det manglet bevis. En mann går rundt fri. En mann som skulle vært bak bur. En mann som ødela en barndom. Som ødela hele selvbildet til ei lita jente på 6 år. Jeg tenker ofte, tenk om jeg ikke var meg? Vet du hvor mange som hadde blitt totalt ødelagt av noe slikt? Hvordan livet hadde gått i grus, og blitt der? Som hadde blitt ødelagt for livet. Den gang, var jeg en ung og redd lita jente. Som ikke turte å snakke høyt for meg selv. Som ikke visste mine rettigheter. Som ikke turte å rette seg rett opp i ryggen og stå opp for meg selv. Fortelle alt. Hadde det vært den dag i dag, hadde jeg vært så forbanna tøff. Jeg hadde turt å ropt høyt i den rettssalen hva slags urett denne mannen hadde gjort mot en skremt lita jente. Hva slags traumer han hadde påført henne. Hva slags monster jeg syntes han var. Han fikk en dom. Men anket, og endte kun med å betale noen lusene tusen kroner. Hvis jeg fikk bestemme, kunne han tatt de pengene selv. Jeg er ikke litt interessert en gang. Det eneste jeg ville, selv den gang. Var å få den rettferdige dommen som skulle vært. Men så er det alle spørsmålene. Orker jeg virkelig dette igjen? Ripe opp i hvert minste sår. Gjennoppleve alt i hodet. Nå som jeg har så mye å gjøre. To barn å ta vare på. Orker jeg virkelig det. Er jeg sterk nok? Jeg føler det er ingenting i verden jeg ikke klarer. Men orker jeg? Jeg vil aldri tilbake til den følelsen jeg satt med den gangen. Det ubehaget, den kvalmen. Følelsen av å ville spy bare man hører et navn. Men samtidig. Denne mannen går fri. Jeg er så evig taknemmelig for at denne mannen ikke har barn selv. Og jeg er ikke redd for å si det høyt. Hadde han hatt det, skal jeg love deg jeg hadde reist meg med en gang. Ropt høyt, for de som ikke kan.

Samtidig så er dommen i norge for en slik ugjerning helt latterlig lav. Du blir straffet mer for tyveri enn for pedofili. Hvor er rettferdigheten? Skal man orke å kjempe i flere år i en rettsak når man ender med at en person sitter i fengsel i 1,5 år? 1,5 år for å ha ødelagt flere år av barndommen til et barn. Hva faen i helvette Norge? Kjenner jeg blir sint av å bare tenke på det. Jeg orker faktisk ikke tenke på det en gang. Det er så patetisk at det er til å grine av. Det er faktisk ikke greit i det hele tatt. Hvorfor jeg tenker så mye på dette nå, det vet jeg faktisk ikke. Men dette er vel ikke akuratt en ting man bare glemmer heller. Samtidig er det heller ikke noe jeg lar definere meg som person. Det skjedde, jeg kom sterkt ut av det. Jeg har det bedre nå, enn hva han har. Jeg ble en bedre person enn hva han noen gang har vært og kommer til å bli. Jeg er sterkere. Du vil  a l d r i  vinne over meg. Du vil aldri ødelegge for meg igjen. Aldri.

Totalt kaos

Kaos. Skikkelig kaos i hodet. Bekymringer. Ufattelig mange bekymringer. Den konstante stemmen i hodet som sier «du må huske å gjøre det. Du må huske du skal det. Du må huske å huske det. Du må bestille legetime til deg selv. Du må huske du skal på sykehuset den dagen. Du må huske det møtet. Du må huske å få gjort det». Det er for mange ting og for liten tid. Selv en almanakk jeg bestilte kan ikke holde styr på alt. Fordi jeg klarer faen meg ikke å HUSKE å skrive ned alt. Det blir til slutt at man velger å ikke gjøre noe, isteden for alt man burde. En shutdown. Uansett hvor teit det høres ut. Så tar hjernen den lette veien å bare «Nei. Ikke i dag.» Heldigvis klarer jeg å prioritere det viktigste. Barna er fornøyde. Så da er jeg fornøyd.

Plutselig i dag så kom jeg på… Lukas har bursdag straks?? Det har vært så mye at jeg nesten har glemt at sønnen min fyller to år. Jeg jeg vet at her fra så går månedene kjempe fort før det blir jul. Plutselig har Eleah bursdag. Så er det jul. Kan ikke tiden bare roe seg litt ned. Egentlig elsker jeg å feire bursdagen til barna. Fordi det samler venner og familie. Men det kan jo være stressende like vel. Ikke minst jula. Alt som skal ordnes. Nei fytti. Bare å holde seg fast fremover!

I morgen har jeg fri. Så dagen skal brukes til å få gjort unna en god del som står på «må gjøres asap» listen. Håper hodet kan slappe av litt etter morgendagen. Hvem vet.

Si ja til muligheter

Det er noe med rutiner, balanse og tid. Man prøver og prøver, feiler litt. For så å kanskje finne det som passer seg. For mange som opplever brudd er det kanskje en enda større endring enn for meg. Jeg er «heldigvis» vandt til å være mye alene med barna pga jobben til Dennis. Så for noen andre er det ekstra mye å plutselig alltid skulle levere og hente selv hver dag i tillegg til å rekke jobben. Veldig glad jeg er vandt til det. Så er det en mindre ting å tenke på. Dagene går greit. Det er som om jeg går i autopilot nesten. Og før jeg vet ordet av det så er dagen faktisk over, og jeg skulle vært i senga for lenge siden. Men det føles godt å ha noe å gjøre. En plass å gå til.

I morgen starter jeg faktisk en jobb nummer to. Jeg elsker jo jobben min hos Reima. Stortrives og føler meg veldig heldig med de jeg jobber med. Men jeg må klare å fylle en hel uke med arbeid siden jeg står alene for økonomien nå. Det er ikke akuratt en hemmelighet at det er dyrt å bo i Oslo. Selv litt utenfor. Men jeg elsker plassen her og kunne ikke klart å tenke meg å bo en annen plass faktisk. Jeg vil heller ikke la barna kjenne på enda mer endringer ved å måtte flytte. Så da får jeg bare heller gjøre det som må, til det evt ikke går mer.

Så siden det ikke er en 100% jobb der jeg er nå så fyller jeg resten ut med jobb en annen plass. Så ingen misforstår, jeg skal ikke slutte hos Reima. Jeg bare har skaffet en ekstra jobb en annen plass for å ha noe å gjøre de dagene jeg har fri. Noen ting må gjøres for at det skal gå rundt, og sånn er det bare. Men jeg må innrømme. Jeg trodde virkelig ikke jeg skulle stå her den dag i dag. Jeg har prøvd så lenge å komme i jobb. Sleit så lenge med angst. Så var det som en bryter som bare klikket på i hodet når det stormet hjem. «Nå må du fikse dette! Nå må du reise deg opp å gi deg selv et spark i rompa!» å herlighet så glad jeg er for det. Heller to jobber på en gang enn ingen. Bare det å ha en plass å gå til. Noe å gjøre. Jobbe for pengene som kommer inn. Det er en mestring i seg selv, og hjelper mye på denne følelsen mange arbeidsledige kanskje sitter med. Tro meg, jeg satt med denne følelsen av å være ubrukelig i flere år. Og jeg sier ikke dette for å gni noe som helst inn til de som kanskje sitter nå å tenker «lett for seg å si, som har en jobb». Jeg sier det heller for å motivere. Vise at det faktisk er mulig. Jeg var også den som satt å sa i flere år «så lett er det faktisk ikke». Og nei, det er ikke det. Det er beintøft. Kjempe vanskelig. Men jeg lærte en ting, hvis man ikke stopper. Men fortsetter å prøve. Så kan alt gå.

I dag er det en Anna med et smil om munnen som legger seg for å sove. Selv om ting er møkk til tider, så er det godt å se jeg går fremover. På fler måter med meg selv. Jeg var faktisk redd jeg skulle stenge meg inne, bli skikkelig monstermamma og utålmodig pga denne sorgen ved samlivsbrudd. Men faktisk så er det motsatt. Fordi jeg vil klare dette. Jeg skal klare dette. Jeg vet jeg gjør det. Jeg lever for tiden med en følelse av at ingenting er umulig. Det er som om man kommer til et punkt i livet hvor man har vært gjennom så mye rart, at det ikke er mer som sjokker eller overrasker. Man er klar for alt. Jeg har blitt mer tålmodig. Fokuserer mer på barna. Og meg selv. Jeg gleder meg til besøk av venner. Og elsker å komme meg ut og finne på ting. Være sosial. Jeg gjør ting jeg aldri hadde gjort før. Men det gir kun fler muligheter. I morgen kommer Tina på besøk. Vin, sushi og snakk. En ting jeg virkelig ser frem til. Hun har med ei venninne jeg aldri har møtt før. Noe jeg aldri hadde sakt ja til før. Men vet du? Å møte nye mennesker har kun gitt meg fine opplevelser dette årer. Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker. Nye vennskap. Nye minner. Og alt, kun fordi jeg begynte å si mer ja. Så neste gang du får en mulighet, si ja ❤

Klump i halsen, tårer i øynene. Dagen er her.

Dagen jeg har gruet meg til så lenge er over. Jeg hadde en overraskende reaksjon i dag faktisk. Jeg kommer hjem med barna. Dennis har ikke dratt enda. Det er tross alt en og en halv uke til han skal ha de. Så han vil jo si sitt farvel, til neste gang. Det vil jo jeg også… Eleah har ikke nevnt noe om flyttingen enda. Før i dag. «Jeg savner pappa» sier hun plutselig på vei mot døra. Selv om det faktisk pleier å gå lengre tid enn det hadde denne dagen siden hun så han sist, mtp jobb. Hun begynner å skjønne hva som skjer. Jeg begynner å skjønne det. Alle. Jeg kommer opp trappa. Alle skoene hans som pleier å stå der er borte. Pakket ned. Jeg reagerer med kvalme av alle ting. Det er som et slag i ansiktet. Nå skjer det. Jeg kjenner tårene presser. Klumpen i halsen og magen vokser. Jeg vil spy nesten. En del av meg skriker, la oss fikse dette på en annen måte. En annen del vet vi har prøvd. Av og til må det kanskje så drastiske ting til for å… bli lykkelig? Få det bedre med seg slev? Fikse seg selv? Ikke vet jeg. Hele hodet er et rot.

Vi leker sammen med barna en stund.

Tiden er kommet. De siste to eskene blir med mannen jeg skulle bli gammel med ut av døra. Faen i helvete. Faen ta livet. Jeg gråter et par sekunder. Dennis klarer ikke se på meg nesten. Fordi han vet. Og jeg vet. At om han blir lengre, ender det i tårer fra alle kanter. Ingen av oss vil det foran barna. Jeg rister det av meg. Lager mat til barna. Fokuserer på de. Jeg begynner å rydde. Barna legges og jeg fortsetter. Helt til klokka blir halv tolv. Nesten fem timer har jeg ryddet. Og ikke en gang merket tiden som gikk så fort. Til slutt er det ikke mer å rydde. Og jeg innser jeg må finne senga. Jeg vil ikke. Orker ikke. Jeg rekker ikke komme meg i seng før tårene kommer. Rot og rydding klarer ikke å ta fokuser fra følelsene mer. Så jeg sitter der. På do. Og innser sakte men sikkert hva som skjedde i dag.

Her har du en rett frem ærlig Anna. For hvorfor er det slikt. At man kun tar bilder av alt som er lykkelig? Er du virkelig lykkelig hele tiden? Eller er det greit å vise andre følelser? Klart man har andre ting å tenke på når man er trist. Men her. Her kom det opp et minne fra Snapchat. «For et år siden i dag». Jeg gråter. Fordi det er vondt å se. Ikke viste jeg den gang at det skulle ende slik. Minnet går vekk. Frontkamera er på. Jeg ser meg selv. Og blir bare mer trist av å se meg selv slik. Knips, plutselig var den triste Anna lagret for alltid. Jeg håper jeg kan se tilbake på det bildet å tenke «Fy søren du har kommer langt. I dag er du sterkere. Du har lært. Du har det bedre».

Å skulle bryte ut av et liv med noen du bodde med i fem år. Nesten seks år sammen. Det er tungt. Det er tøft. Det er forferdelig. Uansett hvor riktig det er. Fem år av livet du har brukt til å bygge det du har. Plassen. Et hjem. To barn. Et vennskap. Kjærlighet. Trygghet. Plutselig er alt bort. Det er så vanskelig å skjønne. Jeg klarer virkelig ikke å skjønne det. Den du snakker med hver dag, skal du plutselig ikke se mer nesten.

Men tiden leger alle sår. Det sier de i hvert fall. Det er vanskelig å skjønne nå. Men jeg kan ikke annet enn å tro på det. Fordi klarer jeg ikke å tro det, så vet jeg ikke hvordan jeg skal holde hodet oppe. Så børst det av. Reis deg. Fortsett å jobbe på. Bli en bedre versjon av deg. Lær. Fiks. Gjennomfør. Og hold hodet oppe.

Plutselig blir det veldig tomt.

Det ser ut som det blir en vane at bloggen får gjennomgå på natt. Men det er vel like greit. Eneste kjipe er at jeg sitter her isteden for å sove. Men helt ærlig så får jeg ikke til å sove. Det ligger alt for mange bekymringer og banker på i hodet. Ikke minst mange forskjellige følelser. I morgen. Eller i dag blir det, ettersom klokken har passert tolv. I dag er dagen. Dagen vi begge har både gruet oss til og vært spent på. Når jeg våkner må jeg reise tidlig på jobb. Og det er greit. Men når jeg kommer hjem er mye av tingene i leiligheten borte. Ting som alltid har vært der. Plutselig er det dobbelt så stor plass i klesskapet. Skuffen til Dennis er vekk. Tannkosten er vekk. Kun en dyne som fyller senga. Parfymen som jeg elsker er vekk. Sengetøyet vi delte for første gang sammen for fem år siden, som er hans. Blir borte. Fy søren så trist. Vi viste jo dagen kom. Men det er noe annet når det skjer. Uansett hvor riktig det er. Og hvor nødvendig det er. Så er det trist. Og sånn er det bare.

Ganske utrolig egentlig. Hvor ok man føler seg den ene dagen. Og så neste dag er man et vrak. Heldigvis så klarer jeg å holde det for meg selv ila dagen. Det er liksom alltid på denne tiden det er kjipt. Jeg kommer til å savne gutten. Hvem vet. Kanskje det er dette vi trenger. Vokse litt hver for oss. Bli en bedre versjon av oss selv. Slik at man kan være bedre, sammen. Lære. Kanskje en dag så funker det? Eller ikke. Hvem vet… husk å ta vare på deg og dine ❤

Selvplukket epler til kaka

Da er vi kommet hjem fra en liten søndagstur. Det endte med epleplukk og eplekake! Tror ikke jeg skal dele oppskrift på denne eplekaka, for den ble mislykka haha. Neida, den smakte helt greit. Men fikk det litt travelt så noe har skjedd tror jeg. Hadde veldig lite epler på også.

Men det som der i mot var koselig var at vi plukket eplene selv. Eller barna plukket mest. Litt fra utenfor hagen her. Og litt fra et tre jeg vet om i nærheten som ingen eier. Det er vel siste innspurt for frukt på trærne nå. Mye har begynt å råtne. Eller blitt spist opp av fuglene. Vi fikk til og med hilse på et ekorn i dag. Utrolig gøy alt som plutselig skjer på en liten tur.

Barna syntes det var kjempe stas å få være med på alt. Litt mer gøy enn å bare kjøpe epler fra butikken. Eleah fikk også være med på å bake kaka. Så en rolig søndag her med andre ord. Deilig å ikke gjør noe spesielt også. Tusle en tur og se hva som skjer. Og denne gangen ente det med en eplekake plutselig.

Haha, et stykk veldig betenkt Anna. Rakk liksom ikke smile før Dennis hadde tatt et bilde 😅

Jeg lager jo ikke eplekake særlig ofte som du sikkert skjønner. Men hva skjedde med at vi absolutt skulle ha med så mange epler. Tror jeg brukte et eneste eple, haha! Da blir det snack i matboksen til barna i morgen.

Jeg skal tilbake på jobb i morgen også. Etter å ha vært syk noen dager. Skal bli godt å komme i gang igjen. Og håper jeg slipper unna noe mer halsbetennelse eller annet trøbbel med mandlene før de skal opereres vekk… hvis jeg tørr da.

Håper dere har hatt en minnerik søndag ❤

Kreativiteten blomstrer på natt

Jeg merker det alltid er på kvelden jeg har dette behovet for å skrive. Eller på natten… alle i huset sover. Til og med den irriterende flua på kjøkkenet har tatt kvelden. Men aldri meg. Hvorfor er jeg alltid så lenge våken? Kanskje det kan ha noe med helt tilbake til mine yngre dager? Husker i min «ungdomstid». Da hadde jeg en innetid som var veldig mye før de andre. Så jeg satt alltid oppe til jeg viste de andre var kommet hjem til seg. Undrende på hva de gjorde. Hadde de det gøy? Kanskje de fant på noe kult de forteller meg om i morgen? Litt redd for å gå glipp av noe.

Men nei da. Ikke nå lengre. Nå er jeg våken, rett og slett fordi det er nå hjernen jobber mest. Slik er det vel kanskje med de fleste også. Men jeg blir mest kreativ på natt. Jeg tenker. Reflekterer. Husker da jeg hadde skoleoppgaver, de fleste ble gjort natten før. Fordi jeg var mer kreativ på natt. Jeg får så mange gode ideer. Jeg kan holde på å sovne. Så kommer jeg på noe jeg enten mener er veldig viktig, og jeg er redd for å glemme. Eller at det er en bra idee. Så da er det opp og notere på telefonen for å ikke glemme det. Det kan være forferdelig irriterende egentlig. Fordi 99% av gangene skal jeg veldig tidlig opp for å stå opp med barna.

Hva vil jeg egentlig med dette innlegget? Ikke en dritt. Jeg bare spyr ut alle tanker, haha. Og det er faktisk noe jeg finner utrolig godt. Å kunne skrive ned tanker. Bekymringer. Spørsmål. Hva som helst.

Det er ganske sykt egentlig hvor langt jeg har kommet med meg selv. Før turte jeg ikke åpne munnen min en gang. Så vidt skrive en status på Facebook… da det enda var kult. Fordi jeg var livredd for hva andre skulle mene. Er jeg normal? Er jeg bra nok? Jeg jeg unormal? Og nå ligger jeg her. Spytter ut tanke på tanke. Ingenting henger sammen en gang. Men jeg deler. Jeg håper så inderlig at akuratt du som leser dette ikke er som jeg en gang var. Aldri vær redd for å si noe du føler er viktig, høyt. Ikke vær redd for hva andre skulle måtte mene. Vær stolt av deg selv 💛

SNIKTITT I TELEFONEN

Har sett fler bloggere gjør det, og synes selv der er gøy å lese slike innlegg. Så tenkte, hvorfor ikke 🤗 Her kommer det noen sniktitter innom telefonen, hehe. Samtaler er delt med tillatelse da.

TELEFONLOGG

SISTE SAMTALE PÅ MESSENGER

Klassisk Anna og Vanja 😂 Like surrete. Prøver så hardt å ringe hverandre. Men hver gang er enten en på jobb. Eller så legger jeg ungene. Men vi skal ha for forsøket!

SISTE NOTAT

Hahaha det var virkelig uinteressant

SISTE SELFIE

Hahaha sorry Kamilla, not sorry

DET FØRSTE DU SER NÅR DU ÅPNET TELEFONEN

Rip til alle med varselfobi. Prøvde så hardt å holde styr men ga bare opp. Spillet som ligger der spiller jeg aldri mer en gang, haha. På tide å rydde telefonen. My kid er en app bra bhg. Resten har dere sikkert sett før.

FØRSTE BILDET

Litt trist, men ja dette er faktisk første bildet i telefonen. Vi var søte da ❤

SISTE NETTSIDEN

Jeg tittet innom her et svakt øyeblikk, haha. De har den diggeste sushien som er nærmest. Utrolig billig og veldig raske. Ikke reklame, bare digger sushien, haha. De har foresten andre retter også.

Ikke noe skammelig flaut her heldigvis, hehe. Hadde du turt å dele?

En hyggelig overraskelse på tur

Her om dagen var jeg og barna ute å gikk en tur. Vi skulle på butikken for å handle middag og en liten lørdags snack. Men på veien, ikke langt fra leiligheten. Rett ved faktisk! Så ser vi plutselig den største solsikken vi noen gang har sett! Det er jo slik at noen typer kan bli 5 meter høy. Sikkert mer. Men jeg har aldri sett en slik vokse på en så tilfeldig plass. Det var som om den bare kom opp fra ingen plass. Bladene hadde falt av, så det var bare knoppen igjen. Men den var jo diger i seg slev. Tror faktisk jeg ble mer overrasket og fascinert enn barna, haha. Men en utrolig hyggelig oppdagelse på turen. Jeg trodde man kanskje måtte pleie de ganske mye. Og at de skulle ha enorme mengder vann. Det har jo ikke akkurat regnet stort i sommer, så det var bare så random at den sto der.

Måtte jo nesten vise mamma den når hun var på besøk. Hun er 150 høy så den er jo ganske svær. Innser også når jeg ser på bildet, at det er vel ikke lenge til minstemann tar igjen bestemor i høyden heller 😅

Har du fått en hyggelig overraskelse på tur i det siste? Fortell 😍

Helvetet bak kulissene

I skrivende stund er der en forbanna Anna som snakker. Er så lei. Så frustrert. Man kan ikke si alt i en slik situasjon høyt. Fordi alle parter skal kunne forsvare seg. Ei vil man henge ut noen. Hver dag får jeg meldinger som «jaja, i det minste sammarbeider dere bra!» joda. Vi gjør det. Eller vi prøver så godt vi kan. Men når det er barn innblandet, det mest såre man har sammen. Så kræsjer det fort blant de voksne. I en slik sår situasjon skal jeg love deg det ikke er langt mellom fred og helvetet. Folk er såret. Folk er sint på hverandre. Plutselig skal man gjøre livet er helvetet og mest mulig vanskelig. Livet er ikke svart på hvitt. Livet er ikke som man ser det på Snapchat. Tro meg. Jeg kan forstå at alle ble sjokket den gangen jeg fortalte der på snap. En gråtekvalt Anna forteller i bilen. Sliten og lei seg. «Nå er det over. Nå er der slutt» forvirret og lei seg. Aner ikke hva som venter. Men endelig er det ute i verden.

*send*

Det tar ikke mer en ett minutt. Akuratt nok til at folk rekker å se ferdig det jeg legger ut. Telefonen gir fra seg den første lyden. Så en til. Og en til. Det stopper ikke. 400 meldinger på Snapchat. På under en time. Folk er sjokket. Kjærlighetsparet. Deres svar på kjærlighet. Deres håp om at «da må det finnes en der ute for meg også». «Morroparet». De er over. Det er ferdig. Hva skjedde? Hvorfor?

Jeg velger å skru av telefonen.

Neste morgen våkner jeg til tusen meldinger. Av forvirret og sjokket sjeler.

Og tro meg. Jeg klandrer ingen. Fordi når man velger å dele en så stor del av livet sitt hver dag. Folk følger med. De støtter. De ler med deg. De gråter med deg. Og jeg elsker det! Den kommunikasjonen. Jeg lærer så ufattelig mye. Men igjen. Jeg deler jo ikke det vonde. Fordi det egner seg ikke.

Vi ler og koser oss. Det man ser er ekte. Ekte kjærlighet. Men en halvtime senere er det tårer og diskusjon. Krangling. Det er ikke noe jeg akuratt vil dokumentere. Så det blir ikke med. Det forsvinner sakte ut i ingenting. Til neste hyggelige stund. Og utenfra så skjønner jeg man får et helt annet bilde. Man ser kun det gode. Og glemmer der finnes 23 timer + som ikke vises. Som ingen ser. Hvor hva som helst kan skje.

Alt jeg vil nå er å bare gjemme meg under dyna og vente på en ny dag. En ny dag som ender i tårer? Eller kanskje en ny dag hvor jeg legger meg med et smil? Hvem vet. Eneste jeg vet er at mine dager er ikke å forutse. Hvordan de ender. Men som regel ender de i tårer. Fordi en ting er å være sterk når det trengs. Men når jeg ligger i senga mi alene på kvelden. Da kjenner jeg det er lov til å slippe ut frustrasjon. Tårer og frustrasjon.