hits

Anna Marie Rabben

- fra bygd til by -

DEL 2 - SVAR P SPRSMLSRUNDEN

  • 17.04.2018, 21:16

Her kommer del to av sprsmlsrunden! Dere kan lese del 1 her.
Noen av dere lurer p mye rart, haha. Men jeg skal prve svare s godt jeg kan.

 

  • Er Dennis god i senga?
    Ja, som sakt s er det noen som lurer p mye rart, haha! Jeg trr pst at Dennis er det ja. En kjrlig, tlmodig og givende mann ♥

    SAMSUNG CAMERA PICTURES
  • Hvilken utfordringer mtte du som s ung mor? Var du i forhold med barnefar?
    Nei, vi var venner. Og ja, det var veldig mye utfordringer som ung mor. Man blir jo automatisk dmt for ikke vre egnet som mor. Det var mitt tilfelle. Fr jeg i det heletatt fikk kul p magen s var det jo snakk om at jeg ikke skulle f beholde barnet. Noen venner trakk seg tilbake frst. Ble usikker kanskje. Jeg opplevde det som ganske tft frst. Men n gr det veldig fint.
     
  • Hvordan tok Dennis sin familie at han gikk inn i et forhold med en gravid og ung jente? Svigermoren din virker fantastisk og jeg har forsttt at Eleah kaller henne bestemor.
    De tok det veldig bra. Jeg kjente jo familien hans p Tingvoll fr jeg kjente Dennis. S de visste jo at jeg var ei grei jente. Hper jeg, hehe. Hanne mtte tok det ogs veldig bra. Hun ble veldig glad tror jeg. Eleah kaller henne mommo ♥

  • Har du og Dennis et s humrfylt og lykkelig forhold som det virker? Hvordan er han nr dere krangler?
    Jeg og Dennis har vel kanskje mer latter enn vanlig i vrt forhold, da begge to er personer som er ganske glad i tull og tys. Humor er en liten del av oss. Eller stor, haha. Men selvflgelig krangler vi ogs. Vi har begge vre feil som vi m jobbe med. Og vi har begge ting vi er uenige i. Vi er faktisk ganske ofte uenig i forskjellige ting. Bde store og sm. Men slik er det, man kan ikke vre enig i alt. Men da er det ogs viktig kunne vre rlig med hverandre om det. Og rlighet er en ting jeg tror vi er veldig flinke p. Og som begge setter hyst! Nr vi krangler s er det mye flelser som svirrer. Det kan bli hylytt og det kan bli trer. Det har selvflgelig skjedd. Men vi prver begge kunne snakke rolig om ting. Men ikke alltid det gr!
     
  • Har Eleah kontakt med barnefar?
    Ja, absolutt ♥
     
  • Alts, jeg fler jeg fysisk dr noen ganger av latter Pga snappene dine! Hvordan opplever du det i din vennekrets, at du er s rlig som du er? For jeg merker at jeg har ikke s mange venner fordi veldig f takler hvor rlig jeg er..
    Haha, tusen takk! S koselig hre. Jeg tror de setter pris p det. Det er sjeldent klein stillhet rundt meg, trr jeg pst. Det gjr jo ogs at det er lettere for meg bli kjent med nye mennesker, at jeg er s rett frem og rlig. Hvis du mener rlighet mot andre, s har det mye med hvordan man legger frem ting. Man trenger jo ikke si alt man tenker hyt. Og br tenke over hva man sier. Man sier jo ikke "Oi, du ser ikke ut i dag med de klrne!" Bare fordi man tenker det. Er det slik rlighet s er det vel ingen som setter pris p det.
    Snapchat: annamarierabben
     
  • Hvor ser du deg selv om 10 r?
    Om 10 r, s hper jeg at vi er sammen og friske hele familien enda. Og at det gr bra p skolen med barna. De har ftt seg venner og trives. Jeg hper jeg har funnet drmmejobben. Kanskje vi har ftt oss et hus eller strre plass bo. S hper jeg at vi enda bor i Oslo. Kanskje vi er fem og ikke fire? Jeg hper hvert fall at vi alle er lykkelige og friske!
     
  • Noen gode rd til ei som vil flytte til Oslo, men som sliter med angst og depresjoner? Vil, men tr ikke osv.
    Jeg flyttet jo til Oslo uten kjenne noen. Jeg hadde mye angst og slet med trre skaffe meg venner i starten. Det som hjalp meg var rett slett trre. Hoppe i det! Trosse angsten. Tenk hva du kan oppn. Hva er det miste? Hva kan du vinne? Bare gjr det ♥

Angstanfallet fra helvete

  • 09.04.2018, 21:18

Man er aldri forberedt p nr det skjer. Du kan ha hatt den beste dagen i ditt liv. Du kan ha mye se frem til. Du kan elske livet ditt. Du kan ha gtt inn for at i morgen blir en bra dag!. Men plutselig skjer det. Og du bestemme ikke selv om det skal skje eller ikke.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

I dag kjente jeg angsten banke p dra. Sterkere enn jeg kan huske. Jeg har lenge tenkt at jeg kanskje var ferdig med det. Men sakte men sikkert har det kommet tilbake i det siste. Men i dag... i dag s kjente jeg virkelig p den. Jeg vknet, og flte meg ikke som meg selv. Til tross for at jeg vknet til den fineste meldingen av Dennis. En kjempe fin melding, uten noen grunn. Kun fordi han ville jeg skulle starte dagen fint, og ha noe hyggelig tenke p. Og jeg ble jo kjempe glad. Men flelsen sitter enda. Jeg skal p mte. Jeg skal p mte hvor jeg skal snakke om min angst. Og jeg vet at, om jeg gjr dette s vil det ende med angstanfall p mtet. S istedenfor si det, s valgte jeg juge si at jeg mtte bli hjem med sykt barn. Jeg har ikke dratt en slik lyn siden jeg gikk p videregende. Jeg bare klarte ikke si hva det var. At jeg var den som var syk. Men jeg kommer nok til si hva som egentlig skjedde p neste mte. Fordi jeg klarer ikke g rundt lyve, samme hva det skulle vre. Men jeg skjnner at jeg gjorde det. Et yeblikk av svakhet og desperasjon.

 

Etter jeg sendte meldingen s la jeg med ned for slappe av. Sliten etter helga. Sliten i hodet av alle tankene om angst. Jeg vknet, brettet en haug med klr. Var kjempe fornyd med det og gledet meg til hente barna. Kjente ikke mer p angsten. Heller den drlige samvittigheten av ha lyet til noen. Jeg drar p butikken. Fler meg skikkelig rar. Vandrer rundt og prver bli fort ferdig. Nr jeg str i k for betale, s forsvinner jeg inn i meg selv. Eller ut? Hreselen blir borte. ynene er ikke festet p noe. Jeg bare forsvinner i meg selv. Jeg er til stede, men samtidig ikke. Nr jeg kommer til meg selv s str jeg med kortet ut, klar til betale varene... til en annen mann som sto foran meg i ka. Jeg hadde ikke koblet at det ikke var min tur enda. Hehe, du m gjerne betale alts! Sa han med et smil og lo. Jeg kjente hjertet jobbet p hygir. Inns jeg hadde koblet av. Kjente p ubehaget over at jeg klarte bare bli s borte blant folk. At jeg lot tankene sveve s fritt at jeg bare forsvant litt. Ble litt flau, lo det av og gikk tilbake et skritt for vente p min tur. Hjertet hamret fortsatt. Ikke fordi jeg var flau. Men fordi jeg hadde angst?

 

Jeg pakker fort sammen og gr til bilen. Men p vei til barnehagen kjenner jeg mer og mer p angsten som bare hamrer p. Den vil gjennom. Den vil inn. Og jeg klarer ikke kjempe mot mer. Den bare tar helt over meg. Jeg ringer Dennis og forteller hva som skjer. Han er p jobb langt vekk og fr ikke kommet hjem helt enda. Men skulle prve s godt han kunne komme s fort han kunne. Jeg begynner grte. Skjerp deg Anna. Hva feiler deg? Du har tusen grunner til vre lykkelig! Du skal ikke grte. Du skal ikke la angsten vinne!

 

Jeg er bare et par hundre meter fra barnehagen, men klarer ikke slutte grte. Jeg fler ikke jeg er i min egen kropp. Svimmel og ubehagelig. Jeg m rett og slett stoppe ved siden av veien. Det er heldig vis en vei hvor det er lite trafikk, og mulighet til stoppe med en gang med god plass p siden. Jeg bare str der. Ser p klokka og innser jeg m faktisk inn dit snart. Angsten kjemper mot klokka. Jeg m inn og mte masse hyggelige foreldre, som alle vil si hei. Og vanligvis er det kjempe koselig. Men jeg sitter og fler at det skal ingenting fr jeg grter. S det siste jeg vil er vise mine flelser for alle og en hver. Jeg kjenner hjertet hamrer enda mer. Begynner tenke p hva legen sa om svarene p EKG. Hjertet ditt gr for fort. S ser vi det er noe annet rart som ikke stemmer her, men jeg er ikke spesialist p dette. S du m til kardiolog, hjertespesialist

 

Er det noe galt med hjertet mitt? Skal jeg d? Hva om hjertet bare stopper fordi det er overarbeidet? Fr jeg hjerteinfarkt? Hva skjer n? Jeg er kvalm, svimmel. Klarer ikke se riktig. Feste blikket. Skjelver og grter om hverandre. Hrer drlig. Jeg fler jeg har seilet ut av kroppen. Samtidig ser jeg rund meg hele tiden. Livredd for at noen av foreldrene skal g forbi og se meg. Jeg prver roe tankene med at det helt sikkert ikke er noe farlig. Men klarer fortsatt ikke stoppe grte. Det er n bare fem minutter til barnehagen stenger. Jeg m skjerpe meg. Jeg m ta p meg maska igjen. Svelge alle trene, dytte ned alle flelsene. Og sette opp veggen min. Jeg kan enten g inn der som et vrak og satse p det beste. Eller overbevise meg selv om at jeg klarer dette. Tiden nrmet seg... det er p tide hente barna. Jeg m klare dytte ned flelsene. Fordi mine barn skal aldri f se mammaen sin slik.

 

Jeg kommer meg inn. Smiler. Slr av en prat. Ler. Lukas blir alltid hentet frst, da det er lettest for de med tanke p en rakett av Eleah som er ivrig p utforske hele avdelinga. Han kommer lpende mot meg som vanlig med et enormt smil om munnen, og jeg kjenner den indre ro endelig kommer tilbake. Vi henter Eleah, og drar hjem. Angsten ligger enda der. Jeg kjenner den. Men jeg klarer holde beina i bakken. Og mine to vakre barn er vel hovedgrunnen til det. Dennis kommer plutselig hjem, og gir meg en betryggende klem. Og jeg slapper enda mer av.

 

Jeg vet det er s mange der ute som sliter med angst. Det er s mye mer vanlig enn du skulle tro. Jeg kan nesten love deg at du kjenner noen som har det. Uten at du vet det. Eller kanskje du vet det. Det kan til og med hende at de ikke vet det selv. Man kan faktisk ha det vondt, selv om man er lykkelig. Heldigvis er ikke dette noe jeg sliter med hver dag. Det er i perioder. Det kan g lang tid uten at jeg tenker p det en gang. Jeg glemmer det nesten av. Men s plutselig er det noe som trigger det. Denne gang, tror jeg det kan ha med alle bekymringene over hjertet. Blant annet. Jeg skal til hjertespesialist p onsdag. Det er helt sikkert ikke noe farlig, bank i bordet.

Men dessverre er det ofte, lite som skal til. Derfor er det ogs viktig ske hjelp. Det har jeg heldigvis gjort. Og jeg lrer mer for hver gang. S jeg hper at, om du som leser dette kan kjenne deg igjen. S ikke vr redd for be om en hjelpende hnd.

"Du er s stille p snap for tiden..."

  • 30.03.2018, 20:12

Nr du lar deg bli sugd ned i dritten. Akkurat det de nsker. De nsker dra deg i dritten. Det er jo derfor folk skriver det de gjr. For et par uker siden s opprettet noen en trd om meg p dette kjente sladrekjerring stedet p nett. En trd som begynte smtt. Og endte i mobbing og antagelser. Jeg fikk slengt det ene etter det andre etter meg. Og der sitter jeg ser p og kan ikke forsvare meg. Jeg skal vre rlig si jeg ble lei meg. For hvem blir ikke det? I flge de s selger jeg mine barn til hystbydende, fordi jeg velger dele bilder av de. Jeg bryr meg ikke om mine barn og vil de ikke noe godt. Jeg er et forferdig menneske som aldri har det ryddig. Kun fordi jeg nettopp velger vise stua mi p det vrste, for bryte dette perfektet bildet alle har skapt seg i sosiale medier. Og jeg tler ikke kritikk. Dette er litt gy... jeg tror ikke folk skjnner forskjellen p uthenging, frekkhet og kritikk. Man kan ikke forsvare seg uten at man plutselig ikke tler kritikk. Skal jeg sitte ta i mot useris mkk uten forvare meg, fordi jeg er redd for hre "tler ikke kritikk"? Jeg elsker konstruktiv kritikk. Og jeg fr det i ny og ne. Folk som spr om jeg kan gjre det og det litt andelenes. Om jeg kan slik og slik. Noen er uenige i mine meninger, og det er helt greit. Ikke alle kan vre enige. Da tar jeg det til meg, og hrer. Lytter. Fordi konstruktiv kritikk kan vre veldig positivt. Det gir deg mulighet til se forbedringer fra andres yne, da ikke alt er lett se selv. Men det er vist blitt veldig vanlig dette har jeg merket. Jeg ser det over alt. Mennesker spyr ut stygge, frekke og kvalmende kommentarer. S forsvarer man seg. Og plutselig s tler du ikke kritikk. Noen mennesker m revurdere sine diskusjons teknikker som kjre vakre Iselin Guttormsen nevnte en dag om noe. S godt sakt! Fordi gr man inn med hflighet, s er det ogs det man mter. Ydmykhet, gir ydmykhet. Husk det!


SAMSUNG CAMERA PICTURES

  Ei skrev hun fulgte meg kun for se hvordan man ikke skal gjre ting, og legger til at jeg er s irriterende. Og da tenker jeg. Tenk at et menneske bruker 10 minutter av livet sitt hver dag for se p min mystory p snapchat, for kun bli irritert? Tid man kunne brukt p sine barn. P slappe av. Vre med kjresten. Isteden for s velger de sitte skape negative flelser og bygge opp et sinne ved se p meg som de ikke er helt enig i. Da er det virkelig ikke meg det er noe galt med. Livet er alt for kort til skulle irritere seg over andre mennesker. Eller, det er en ting. Og det er helt vanlig. Alle kan irritere seg over ting. Men oppske ting du vet irriterer deg. Da er det p tide finne noe annet gjre.

Heldigvis er dette kun en hndfull mennesker av alle de tusen vakre flgerne som heldigvis vil meg godt. Og det er nr man fr denne mkka man virkelig m huske p alle de gode. I gr fikk jeg en melding av ei god venninne.

"Du er s stille p snap for tiden... det er ikke pga det de skrev p det nettstedet eller?"

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Det fikk meg til tenke. Er det derfor? Ble jeg s satt ut av mitt frste hat, at jeg trakk meg tilbake? Turte ikke vre meg selv like mye? Ble redd for bli dmt? Jaggu... jeg har tatt meg selv i "nei, jeg kan ikke legge ut det... da er det noen som skal kommentere det ogs". Jeg leste Caroline Eriksen skrev p bloggen sin at hun har sluttet vre s personlig der. Nettopp fordi hun fler at folk bare venter p se henne falle. Venter p noe sette fingeren sin p. Fordi det er slik det dessverre har blitt. Mennesker sitter der og venter p bli matet med ting de kan sette fingeren p. Og det er det jeg begynte bli redd for. Men jeg kan jo ikke tillate meg det? Skal jeg stoppe gjre det jeg elsker fordi noen andre vil se meg falle? Og jeg skal srge for at det ikke skjer igjen. Jeg kan ikke miste meg selv, eller gjre meg selv mindre fordi jeg er redd for bli dmt. Det er jo dette jeg har jobbet s hardt med s lenge. S det var virkelig godt men en liten slik oppvekker. Innse at jeg plutselig endret meg litt, bare fordi noen ikke hadde noe bedre gjre enn sitte gjemt bak et tastatur skrive dritt til meg. S nei. Jeg skal ikke la det stoppe meg. Og jeg skal heller steppe up gamet igjen. S kan de ikke vil meg noe godt og som kaster bort sin tid p lese dette, bare sitte der med oppgulpet sitt. Kos deg, for det skal faen meg jeg. Jeg skal hyle hyere enn noen gang. Jeg skal vise mer, og jeg skal ha det gy! S kjre vakre deg. Om du noen gang blir snakket stygt om. Husk, dette er kun en persons mening. Det betyr ikke at alle andre tenker det samme. Du er deg, og kun du vet sannheten. Ingen vet hvem du er, kun fordi de fr sm glimt av hverdagen gjennom en app. Spre kjrlighet for pokkern! Det er s mye mer gy ♥


 

 

DEL 1- SVAR P SPRSMLSRUNDEN

  • 28.03.2018, 15:22

Jeg skulle jo lage video egentlig. Men s ble det mye sykdom, og jeg fikk ikke gjort det. Og nr jeg endelig fikk filmet, s skjedde jo det fantastiske at tre av fire videoer ble slettet. S da var jo siste del ubrukelig. Og s ble det sykdom igjen. unnskylding, unnskyldning! Men men, det er bedre bare f ut svarene, enn sitte ruge p innlegget s mye mer. S her kommer svarene p det dere lurer p.


  • Hvilket land er du fra?
    Jeg er jo fdt og oppvokst i Norge. Men min mamma er adoptert fra Sr-Korea da hun var tre. S hun er jo snn sett norsk hun ogs. Men jeg er alts derfor halvt Sr-Koreansk.
     
  • Hvem er pappaen til Eleah? Kaller Eleah Dennis for pappa?
    Eleah har to pappaer. En biologisk og en som hun har vokst opp med (Dennis). S heldig er hun alts ♥ Jeg og Dennis mttes jo da jeg var gravid. S han har liksom alltid vrt der, og det ble derfor veldig naturlig at hun kalte han pappa. Hun har kallt han pappa s lenge hun kunne snakke. Det er heller ikke noe jeg tenker p, at han ikke er biologisk. Helt rlig s ligner de p veldig mange mter som person. Hun har ogs sin pappa p Mre, som hun kaller pappa. Og hans familie der er jo hennes familie ogs. Hun var der for ikke s lenge siden, og skal opp igjen om ikke s lenge. S hun vet hun har to, og det har heller aldri vrt en hemmelighet. I starten holdte jeg det for meg selv, da det var s utrolig mye fokus p hvem barnefar var. Det var jo alt folk lurte p, s jeg orket rett og slett ikke svare folk i starten da de ikke hadde noe med det gjre.
     
  • Har hun noen ssken p farsiden?
    Ja, hun har ei lillesster ♥
     
  • Har du vrt p TV fr?
    Nei, ikke som jeg kan huske, haha.
     
  • Har du hatt dyr?
    Jaaa! Da vi var sm s hadde vi to kaniner. Annet enn det s hadde jeg en hund som var min. Han var en finsk lapphund, sandfarget og het Simo. Han var smrblid og elsket mennesker! Strste kosegutten i verden, og var s god ♥


     
  • Hvordan kjenner du Tina og hvordan er hun?
    Jeg ble kjent med Tina gjennom snapchat faktisk. Vi fant vel hverandres mystory underholdene og kom i prat, haha. Fant ut vi har litt til felles kanskje. Begge liker ha det gy og finne p ting ved siden av dette vre mamma. Jeg opplever henne som ei veldig reflektert og god jente. Hun tar vare p de rundt seg og virker veldig godhjertet! Liker at hun ogs kan vre spontant og finne p noe gy, samtidig som man kan ta en rolig dag med barna. Eller rolig og rolig, lite som er rolig med barna vre haha!

    SAMSUNG CAMERA PICTURES
  • Kan Dennis vise mer tegnsprk p snap?
    Det kan han helt sikkert. Dette er jo noe vi bruker ofte, men er kjedelig tvinge det frem p snap ogs, haha. Det vi snapper er mer spontant, og i tillegg liker jeg ikke "tvinge" han til vre med p snap. Han er med nr han vil, og jeg legger ut det han synes er greit av han.

    SAMSUNG CAMERA PICTURES
     
  • Har du noen gang blitt venninne med noen fra Snapchat?Jeg har etter sett deg en god stund lest osv funnet ut vi har mye til felles og nsker egentlig bli kjent med deg men har ikke turt pga jeg er s sjenert:(
    Ja, jeg ble jo venn med Tina feks. Men det var litt anneledes, fordi jeg visste hvem hun var da hun bla gjestet for oss p mammahjerter. Men utenom det, s har jeg ikke det. Og det har ikke noe med at jeg tror jeg er bedre enn noen, eller at jeg ikke liker noen. Men jeg fr daglig fler meldinger om mtes, ta en kaffe, eller bli venner. Og det er kjempe koselig! Men s er det vanskelig for meg skulle forholde meg til s mange mennesker. Og nr det kommer til mte folk jeg ikke har sett, eller vet hvem er s er det kanskje ikke helt min greie snn sett. Jeg aner jo ikke hvem det er eller om det er noen som vil meg godt eller ikke. Men om du ser meg, eller du vet jeg er en plass som da jeg fotograferte for POP f.eks. S m du mer enn gjerne komme ta en prat. Det blir litt anneledes.
     
  • Tips til bli en bedre blogger?
    Designet p bloggen! Det har mye si for min del. Jeg synes det er veldig kjedelig og lese en blogg som har forferdelig design. Det blir s rotete. S m man huske at 80% ca av leserne leser med telefonen sin. S det er veldig lurt invistere i et design som tilpasser seg flere enheter som telefon, ipad osv. S er det jo dette med bilder. Det kan bli veldig kjedelig lese en blogg uten bilder. Ha litt bilder mellom tekstene, s det ogs ikke fles ut som s mye lese. Blogg om det som engasjerer deg! Hverdag er helt fint, men jeg synes det er viktig ogs ha litt personlige innlegg. Da blir i tillegg leserne litt bedre kjent med deg.
     
  • Trives du der dere bor eller vi du flytte?
    Jeg trives utrolig godt her faktisk. Hadde ikke trodd jeg kunne trives s godt her, men jeg elsker byen! Virkelig. Og kan faktisk ikke ser for meg flytte tilbake.
     
  • Skal dere ha flere barn?
    Tjaaa... jeg er jo ganske traumatisert etter sist fdsel. S jeg kan ikke tenke meg g gravid eller fde med det frste. Dennis vil ha flere barn. Men tror ikke det skjer enda nei. Men p en annen side s elsker jeg se hvor mye glede de fr ut av hverandre. Men ikke forvent noen barn fra denne familien p en stund, hehe.

  •  
  • Hvorfor ble dere flyttet til fosterhjem?
    Jeg har faktisk skrevet et helt innlegg om det. Du kan lese det her...
     
  • Har du det bra?
    Ja, det vil jeg si. Har det bedre enn p lenge ♥

    SAMSUNG CAMERA PICTURES
  • Vil du gifte deg?
    Jaaa! Men tror ikke Dennis er s fan av tanken. Han er redd noe skulle skjedd tror jeg. Redd forandring. Og jeg har ikke planer om fri, da hadde han nok flte seg lite tilpass, haha. S om han ikke frir s kjer det vel ikke. Shit happens!
     
  • Hvilken utdannelse har du?
    Jeg har studiekompetanse og fullfrt media og kommunikasjon. Aner ikke hva jeg vil videre,s tiden fr vise om det blir noe mer.

    Resten kommer som en del 2 ♥

Kjre Anna, 17 r

  • 14.03.2018, 11:55

Notat fra telefonen - r 2013

Ulemper(?): Mister frihet. Alene om jobben.

Fordeler: En snn eller datter som jeg vil bli mere glad i enn noe annet.

Jeg vet jeg klarer dette. Uansett hva noen andre sier.

I dag fant jeg gamle notater p macen, som kommer fra Icloud. Notater helt tilbake til 2013 nr jeg ble graivd med Eleah i magen. Og jeg husker s godt at jeg satt skrev dette. Jeg hadde nettopp funnet ut at jeg var gravid, 17 r. Gikk enda p vgs. Jeg var s fortvilet. Jeg hadde tusen tanker i hodet, og klarte ikke sortere noe. Jeg prve sortere tankene p et lite notat p telefonen. Og det er ganske fint se at jeg faktisk hadde noe mellom rene selv om jeg var bare 17 r. Og at jeg faktisk klarer stole snn p meg selv. At jeg visste jeg klarte det. De sier at med rett holdning, er alt mulig. Og jeg klarte det! To ganger! Jeg sitter her med to nydelige barn. Og er s glad for at jeg tok den riktige avgjrelsen for 5 r siden.

Alle jeg hadde fortalt jeg var gravid reagerte veldig forskjellig. Og ikke alle var like stttende med en gang. Noen jeg kan forst litt n, da det sikkert er ganske sjokkerende og forvirrende hre at venninna di p 17 r er gravid. Man er jo ikke helt moden enda. Og jeg skulle bli alene om omsorgen. Det var slik det var den gang. Jeg mtte bestemme meg. Forberede meg. Finne ut om jeg var klar til snu livet p hodet. Ta ansvar. Selv om det var prevensjon som sviktet, s var det mitt ansvar. Alle vet jo at prevensjon kan svikte. Jeg husker jeg grt mye. Prvde lage en plan for livet. Hvordan skulle jeg klare fullfre skolen? Jobb? Jeg bodde jo enda hjemme hos min fostermor. Hvor skulle jeg flytte? Klarte jeg bde plutselig flytte  for meg selv, og f barn allerede n? Klarer jeg gi et barn det den trenger? Hva har lille meg tilby et barn? Det var s mange sprsml. Og jeg var livredd!

 

I tillegg ble barnevernet blandet inn med en gang, da jeg selv alt var der som fosterbarn. De begynte snakke om mdrehjem fr jeg i det hele tatt hadde fdt. Jeg trr faktisk pst at jeg ble presset inn i et hjrne p et tidspunkt. Jeg flte meg truet. Jeg dro til og med til et hjem, for se hva det var. Jeg flte det ikke var jeg som fikk bestemme, helt til jeg tok kontakt med advokat for vite mine rettigheter. Hva som var lurt, og hva jeg kunne gjre. Jeg skjnte med en gang at dette ikke var noe for meg. vre der i tre mneder, med stor sannsynlighet for vre der i tre til. Hele "omvisningen" gikk jeg rundt med den verste mageflelsen noen gang. "Vi kommer til filme at du bader ditt barn, for se om du gjr det riktig". Skulle jeg virkelig starte livet vrt slik? Fle jeg hadde feilet fr jeg hadde ftt barn. Jeg vet med hnda p hjertet at jeg hadde gjort en drligere jobb der, p grunn av denne flelsen om skulle prestere bedre enn vanlig. Flelsen av fle seg overvket. Jeg flte meg allerede stemplet som en drlig ung mor, fr jeg rakk i det hele tatt hilse p mitt eget barn. Det fltes som et fengsel. Ikke lov med besk utenom tidene de hadde satt. Ikke kunne jeg reise vekk, men dra p permisjon nr de sa jeg kunne.

Til tross for at jeg virkelig var redd for at Eleah skulle bli tatt, tok jeg et valg og sa nei. Jeg angrer ikke. Det tok heller ikke lang tid fr de s at det ikke var noe vits i vre innblandet. De s at jeg ikke hadde behov for oppflging. S de sa alt etter noen f mnd etter fdsel at de kunne avslutte kontakten. Men jeg hadde mtt ei forstelsefull og god dame som var min saksbehandler. For de finnes! Det er ikke bare negativitet i barnevernet, s ikke tro jeg hater de. De hjalp meg faktisk. Jeg valgte fortsette oppflging. Jeg valgte fortsatt f besk av barnevernet av to grunner. Jeg ville bevise hva jeg klarte, og hun var rett og slett hyggelig. De hjalp meg faktisk ogs etter hvert. Det skal de ha. Jeg fikk avslag p barnehageplass. Men de hjalp meg, og fikk henne inn i barnehage likevel s jeg kunne fullfre skolen. De fleste vil hjelpe ♥

Tanken p ha ansvar for et annet liv, skremte meg. At man har en jobb man skal gjre. Et helt prosjekt p flere r. Dette er ikke noe midlertidig. Det var som om veien i mitt liv delte seg i to, og jeg mtte velge en vei g. Bli mamma, eller fortsette som fr? Jeg husker jeg pleide se for meg meg selv og mitt fremtidige barn i fremtiden. At jeg matet, lekte, og koste. Hvordan livet kom til bli. Det skulle bli oss to. Sammen for alltid. Oss mot resten av verden. Jeg prvde se for meg hvordan livet mitt kom til bli og jeg hadde mange versjoner i hodet. Men ingen av de stemte. Eller, i starten s stemte de ikke. Men etter jeg mtte Dennis, s s jeg plutselig for meg et nytt liv. Hvordan jeg hpet livet ble. Og det ble faktisk slikt. Tenk p det? Hvor ofte mter du kjekkasen i ditt liv som du kunne gjort hva som helst for f. Og du bare hper det blir dere. Ser for deg en fremtid hvor dere bor sammen, f barn en gang og lever sammen. S skjedde det! Jeg trodde jo virkelig ikke det skulle ende slik nr jeg satt der med dette notatet p telefonen. Men der kommer Dennis noen mneder senere.

 

Veien har ikke vrt lett. Det er ikke det jeg sier. Men jeg er glad jeg har gjort en s god jobb s langt. Og jeg er s takknemelig for at jeg tok det valget jeg gjorde. Jeg er ogs glad for at jeg takket nei til mdrehjem. Og jeg er glad for at jeg tok i mot hjelp fra de etterhvert ogs. Jeg har endelig kommet s langt i livet at jeg kan se tilbake p hva jeg har gjort, og trre si hyt at jeg er sren meg stolt over meg selv.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
S kjre Anna, 17 r. Tusen takk for at du tok det minst egoistiske valget i hele ditt liv, valgte en helt annen vei, og ga meg dette livet. Takk for at du ikke ga opp nr ting ble vanskelig, men fortsatte som det stabeistet du er. Fordi jeg tror helt rlig ikke at jeg hadde vrt lykkeligere om jeg hadde valgt noe annet. Tvert i mot.

Mitt frste mte med panikkangst

  • 10.03.2018, 09:15

Jeg tror jeg har sakt det fr. Men jeg er en av mange som har det som kalles panikkangst. For dere som ikke vet hva det er s kan dere lese under.

Tatt fra nhi.no: 
Panikkangst er en tilstand hvor du plutselig og uventet fr anfall med intens frykt eller ubehag. Anfallene kan opptre fra mange ganger om dagen til bare noen f anfall per r. Under anfallet er du redd for bli gal, for d, eller for miste kontrollen over deg selv. Panikkanfall kan opptre sammen med andre angsttilstander, men ved panikkangst kommer anfallene uten klare utlsende faktorer.
Tilstanden ledsages av kroppslige fenomener som hjertebank, pustevansker, skjelving, svette, brystsmerter, svimmelhet, kvalme eller ubehag i magen.

Jeg tror det er veldig vanskelig forst hvis man ikke har det selv. Og jeg tror dere som har det kjenner dere veldig igjen. Jeg tror ogs noen kommer til lese dette og kanskje innse at det kanskje er dette de har? Du er ikke blitt gal, du skal ikke d. Du har "bare" panikkangst.

Jeg klarer ikke helt sette fingeren p nr det startet. Hvorfor det ble slik, eller om det hadde skjedd i sm doser fr. Men jeg husker frste gang jeg virkelig fikk et stort annfall. Vi hadde flyttet til Oslo for ikke s alt for lenge siden. Jeg tok noen bilder av Eleah den dagen med telefonen, s jeg har sett p datoen p de.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

13. Februar 2016

Vi skulle mte mommo i sentrum for bare g oss en liten tur. Utforske byen. Vi fant en skole som var stengt, regner med det var helg. Eleah klatret litt rundt og lekte seg. Jeg husker det var kaldt ute. Ikke s rart i februar. Men det var veldig fint vr! Etter hvert fant vi en gammel slitt basketballbane som var gjerdet inn. Vi fant en veldig slapp ball som vi prve leke med. Eleah koste seg med lek med mommo. Plutselig s kjenner jeg at jeg blir veldig tung i pusten. Jeg tenker frst at det bare er astmaen min fordi jeg hadde lpt litt i kulda. Men det gir seg ikke med medisin. Det blir vrre og vrre. Jeg blir svimmel, ynene begynner flimre. Jeg fr panikk. Hjertet slr fortere. Jeg kan hre hjertet mitt jobbe. Det begynner stikke. Fordi ja. Du blir faktisk fysisk uvell. Tenk at det psykiske kan g s hardt utove det fysiske?

Dennis ser p meg. "Hva er det?" Jeg bare rister p hodet og prver puste. Blir flau. Fler hele verden ser p meg. Vil lpe vekk. "Er jeg blitt gal? Er dette et hjerteinnfarkt? N dr jeg..."

Det blir bare vrre og vrre. Hjertet stikker, jeg klarer ikke puste. Jeg m sette meg p huk, prve ta igjen pusten uten hell. "Jeg tror jeg har et hjerteinnfarkt!" sier jeg til Dennis. Han blir forvirret... bekymret. "Jeg klarer ikke puste!" Dden. Dd. N dr du. Tankene hjelper ikke akuratt p. Jeg ber Dennis om ringe ambulansen. Han prver roe meg uten hell. Fordi jeg er min egen verden n. "Okeei Anna, dette klarer du. Det er bare astmaen din. Dette gr fint!" Jeg kjente et trykk i brystet. Jeg klarer ikke feste blikket. Kvalm, svimmel, frykt, angst.

Jeg klarte overbevise meg selv til slutt om at det kun var min astma. Det hadde holdt p noen minutter n. Og det begynte roe seg. Og s straks jeg kjente det startet slippe, roet jeg meg ogs. Jo mer jeg roet meg, jo mer forsvannt "symptomene". Til slutt var det over. Jeg var enda redd. Men det var over. "Okeey, det gr bra, ikke ring ambulansen!"

Jeg flte meg dum. Flau. Jeg skjnte ikke hva som nettopp skjedde. Begynner jeg bli gal? Jeg kan ikke fortelle det til noen. Da blir jeg sikkert lagt inn. Jeg var s redd. Fordi jeg skjnte virkelig ikke hva som feilet meg. Etter dette s startet frykten. Frykten om at det skulle skje igjen. Angst for f angst. Jeg gikk i flere mneder fr jeg fikk vite hva det var. Disse mnedene gikk jeg samtidig gravid. Jeg var s redd for at noe var galt med meg. Jeg turte ikke fortelle det til noen en god stund. Ikke Dennis en gang. Eller, jeg fortalte han. Men jeg fortalte aldri hva jeg gikk rundt tenkte. Og det er da jeg skjnner n hvor ille det var. Fordi jeg forteller Dennis alt. Og da mener jeg alt. Men n var jeg s redd for at det virkelig var noe galt med meg. S jeg tiet.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg husker vi gikk rundt p Grnerlkka. Der vi bodde fr. Vi pleide alltid g i gatene, finne en lekeplass. Se oss rund p helg. Vi dro til hennes barnehage som hun gikk i da. Hun ville huske. Jeg husker jeg og Dennis sto p hver vr side av husken for gi fart. Og jeg spacet helt ut. Fordi jeg kjente det kom igjen. Jeg begynte tenke alle mulige tanker. Fordi det er det det er. Det er tankene som gjerne trigger. Men det visste ikke jeg. "h nei, n kommer det igjen... Okeey Anna ro deg ned. Dette fikser du!" Jeg sto der helt stille. Men inni meg s hylte jeg. "N er du blitt gal. Du har blitt helt gal i hodet. Hva skjer n?" Jeg var helt serist redd for bli innlagt. Tatt fra familien. Jeg gjorde vondt verre ved stenge alt inni meg. Jeg trodde jeg var helt alene om dette.
"Hvis jeg forteller noen, kanskje de tar meg vekk fra familien min?"

Det var ikke fr ei venninne kom til meg helt tilfeldig. Og fortalte at hun trodde hun sleit med panikkangst. Hun fortalte alt som skjedde med henne, og hvor redd hun var for at noe var galt. Det var som et lys som gikk opp for meg. Jeg skjnte med en gang, at det m vre dette som feiler meg. Hun beskrev alt som om jeg skulle sakt det selv. Jo mer jeg leste om det og skjnnte hvor normalt det var, jo mer gikk det opp for meg. Tenk om hun aldri hadde fortalt det til meg? Hvor lenge hadde jeg gtt innesperret i meg selv, i frykt for at alle skulle tro jeg var blitt sinnsyk? Jeg begynte ske rundt. Jeg vet man aldri skal ske etter diagnoser. Men dette var virkelig en av gangene internett reddet meg. Jeg fikk vite om en side som heter panikk.no. Og alt hp kom tilbake. Jeg begynte skjnne at dette var faktisk en ganske vanlig ting. Jeg oppskte lege. Han kunne bekrefte alt. Han kjente til og med han som hadde laget panikk.no. Hvor tilfeldig er ikke det? Jeg fikk diagnosen panikkangst, og jeg begynte endelig trre vre pen om det. Fordi penhet, hjelper. Det er derfor jeg er s pen om det n. Fordi jeg vet det er s mange der ute som sitter med den tanken jeg gjorde for to r siden. Jeg vet det er s mange der ute som sliter med det samme. Og hvis en person kunne hjelpe meg s mye. Kanskje jeg kan hjelpe fler ved skrive det her. Jeg hper virkelig, at hvis du sitter der med disse tankene og flelsene. Vit at det er helt normalt. Oppsk legen. Ingen kommer til stemple deg gal. Jeg kan love deg at minst en du kjenner, har dette. Fordi det er s mange der ute som har det. Ta en tur innom panikk.no og les litt. Den har hjulpet meg mye. Og husk, du er ikke alene ♥

 

Dagen vi ble tatt av barnevernet

  • 06.03.2018, 23:23

Dette innlegget er ikke for henge ut noen. Men etter 11 r er det p tide for meg f ut min sannhet. Det er p ingen mte ment henge ut barnevernet, da jeg setter pris p den jobben de gjr, nr det blir riktig. Men desverre skjer det svikt i systemet. Vi var en av de.



8.05.2007
Det var en helt vanlig skoledag. Trodde jeg... Jeg var vel rundt 10-11 r. Vi tok bussen som vanlig. Om jeg husker riktig s tok det vel kanskje 30 minutter. En busstur jeg hatet. En busstur jeg flte meg stirret p. "Hvem skal jeg sitte med i dag? Vil hun sitte med meg? Vr s snill si at det ikke er fullt. Hper det er en plass jeg kan sitte alene". Det kjipeste er nr man m sette seg helt bakerst. Fordi der satt jo de "kule". De eldre. De som ser p deg med det stygge blikket fordi du er ikke helt som de. Du kler deg ikke som de. Og du oppfrer deg ikke som de. S er du jo ett r yngre, og det hjelper heller ikke noe p. Bussen kom frem, jeg overlevde som vanlig. Klokkene ringte og det var tid for manne seg opp til g inn i klasserommet. Jeg hatet det. Alt. Jeg hadde ei veninne som jeg virkelig husker var der for meg. Alltid. Men vi gikk ikke i samme klasse. Om jeg husker riktig, s gikk jeg i B klassen, og hun i A. Ei lita jenta, med det strste smilet. Som alltid hadde en mte muntre meg opp p.

Plutselig s spr lreren om hun ikke kunne f et par ord med meg p gangen. "Hva har jeg gjort n?" var det frste jeg tenkte. Det frste alle tenker nr en lrer skal ha en uforventet samtale med deg. Hjertet hoppet, og hjernen jobbet p hygir for finne ut av hva jeg hadde gjort som ikke var s lurt.

"I dag kommer det noen fra barnevernet som vil snakke med deg litt"

ja, det igjen... Jeg hadde allerede kontakt med barnevernet. Fordi det nettopp hadde kommet frem at jeg hadde blitt seksuellt missbrukt av noen i nr familie i fire r. Som jeg heldigvis ikke har kontakt med, og ikke snakket med siden. Jeg var alt omringet av barnevern, samtaler, avhr, politi. Det var helt tornado rundt meg. Og det hadde vrt det en stund. S jeg tenkte bare at: Jaja. N er det vel enda en ubehagelig samtale som jeg m grte meg gjennom. Mer sa hun ikke. Jeg husker et minne av meg selv den dagen, fr det siste jeg hadde igjen av lykke og hp ble revet vekk. Der sto jeg, i den grnne lse velur buksa mi. Og gummistvler. Jeg hadde p meg min frste streng truse av alle ting for frste gang. Fordi det var dette alle jentene skulle bruke n. Jeg husket jeg maste meg til det, selv om vi ikke hadde r. Fordi kanskje, bare kanskje blir jeg litt mer godtatt om jeg ogs bruker denne ubehagelige dritten. Det mest ubehagelige, og s lite min stil. En hvit liten truse, med en bl sommerfugel bak. Kjpt p kiwi. Tenk huske det? Hvor desperat etter venner er du ikke nr du maser til deg en truse fordi du kanskje ogs blir like "kul". Alt jeg ville var ha venner. Venner jeg var sikker p. Venner som faktisk var der hver dag, og ikke av og til fordi jeg ikke var bra nok hver dag. Jeg husker jeg sto der i friminuttet. Hoppet strikk og tau. Smilte for en gangs skyld p den tiden. Hadde det gy. Dette bildet av meg gr om og om igjen i hodet mitt. Det er som en film. En sakte film hvor jeg ser meg selv le og hoppe i strikk. Fr realiteten slr inn.

S kommer de.
"Vi skal bare p et lite mte. Din storebror skal vre med."

Jeg dro. Uten ta med meg noe. Inn kommer jeg. P et mterom. Med disse typiske rde harde stolene som er rundt et strre bord. Jeg satt der litt.
"Hvor er lillebror?" Ingen svar. De begynner rett p.

"Deres far er hos pilotiet, og kan ikke skade dere mer n."

Jeg kjente alt bare sank sammen. Forvirret. Dette var ikke hva jeg trodde det var. Hva er dette for et mte? Hvorfor sier du slik om pappa?
Min far har aldri misshandlet oss. Ikke psykisk, ikke fysisk. De anklagelsene pappa hadde ftt var helt bak ml. Jeg har lest papirene i ettertid. Tro meg, jeg hadde husket om min egen far hadde brt en hytaler p 50 kilo, opp i andre etg. For s kaste den p oss. Det har aldri skjedd. Ikke har han pisket oss med belter. Ikke har han banket oss. Ikke har han banket mamma. Ikke har han lftet oss etter halsen. Ikke har han truet oss p livet. Ikke har han sltt oss i hodet med treskoen sin. Og ikke var det han som missbrukte meg. Fordi han hadde blitt beskyldt for vre den som hadde det. Fordi den feige skyldige jvelen som faktisk hadde gjort dette, hadde ingen problem med legg skylda p en uskyldig mann og delegge livet til en familie. Men papirene sa det. Bekymringsmeldingen sa det. Fordi mannen som hadde seksuellt missbrukt meg og nettopp blitt anmeldt, var sint. De rottet seg sammen og skrev to bekymringsmeldinger. To bekymringsmeldinger, fra to i nr familie. Da m det jo vre sant. Eller? Det var en gang pappa smekket meg p fingrene. Og det er alt. Det er alt min far noen gang har lftet sin hnd p meg. Men uansett hvor mye vi sa det, s trodde de jo ikke p det. Fordi vi var jo bare barn. Vi var jo hjernevasket i flge de.



Visste du at de sjekket oss aldri hos doktoren? De anklagde mamma og pappa for sulte oss, banke oss. Men de sjekket oss aldri. Hadde de sjekket oss s hadde de funnet en haug med blmerker p mine legger. Fordi jeg var ei over snittet aktiv jente, som klatret og fallt hver dag. De hadde ogs sett at vi ikke hadde noen andre skader. De hadde sett at jeg fulgte alle ml og var alt annet enn utsultet. De mente at min bror ikke fikk mat. Fordi han var sent ute med vokse. Han har alltid vrt mindre enn meg. Alltid. Det var ikke fr han ble konfirmert han skyt i taket og voks. Som veldig mange andre gutter gjr.

"Dere skal bare vre borte en helg. Det blir gy!"
Vel. Det ble den lengste helga i mitt liv. Det ble aldri en helg. Ikke en mned. Det ble fler r. Til vi ble myndige.

Jeg grt. Jeg flte meg overfallt. Maktesls. Hjelpesls. Desperat. De stoppet ikke. Kom med anklagelse p annklagelse. Nr jeg ser tilbake p det, er det en veldig manipulerende oppfrsel. "Kom igjen. Bare fortell oss hva han gjorde. Var det vondt nr han gjorde slik og slik?"
Nei, det var ikke vondt. Fordi det skjedde ikke. Kan jeg g n?


Inn kommer min storebror. Han ser p meg. "Thor vi skal flytte" sier jeg. Thor lyser opp i et lite sekund. Han trodde jeg snakket om planene vi hadde. Vi hadde planer om flytte til srlandet. Jeg, mine brdre og mamma og pappa. Endelig f et nytt liv hvor vi kanskje ikke blir dmt. Et liv uten delen av familien som gjorde oss vondt. Pappa hadde alt funnet et hus vi ville ha. Vi hadde sett masse p det. Snakket om det, gledet oss. Dette var ogs ret vi endelig skulle feire skikkelig jul sammen. Bare oss fem!

"Nei, vi skal flytte uten mamma og pappa. Vi fr ikke bo sammen med de mer."

Thor skifter ansiktsutrykk med en gang. Jeg ser hele han synker sammen. Han smeller hndflata i bordet og roper "Jeg flytter ingen plass!"
Min storebror ble veldig lei seg over se hvor sint og lei meg jeg ble. Han prvde s godt han kunne muntre meg. "Det gr bra Anna. Vi har ikke noe valg. Det er bare en helg, s f vi hjem igjen".

Jeg husket jeg nrmest ble dyttet inn i den rde lille bilen. Vr lillebror hadde alt blitt tatt og kjrt til en helt annen plass. Vi fikk ikke si farvell. Vi fikk ikke si farvell til mamma, pappa eller noen andre. Jeg ble "hun som bare forvannt for alltid". Ryktene startet.

"Hvor er Anna?"
"Jeg hrte foreldrene banket de, s de ble tatt"


Mamma og pappa var allerede lite populr. Vi bodde i et lite nabolag. Det var vel rundt fem barn om jeg husker riktig. De andre hadde alt bodd der mange r og kjente hverandre. Inviterte hverandre p besk, grillfest. Middager, lek med barna. Overnattinger og reiser. Men mamma og pappa, ble aldri invitert. Vi var taperne som bodde i det gule huset. Taperne som ikke hadde r til reise p ferie med de andre. Taperne som ikke hadde like fine ting eller klr eller hus som de andre. Jeg husker ingen av foreldrene likte oss. Fikk ikke komme p besk. Fikk ikke overnatte som de andre barna. Nr du merker det nr du er 7-8-9 r da er det noe galt... Ikke greit!


Jeg fikk ikke tatt med meg noen ting da vi ble tatt. Jeg dro som jeg var. Ikke fikk jeg hentet en bamse, ingenting. Ikke en tannkost en gang. Alt jeg elsket, ble tatt fra meg p sekunder. Tenk p mamma og pappa. Tenk om du sendte dine barn p skolen en dag. I godt humr. Ga de en siste klem uten vite det. S kommer politiet p dra og forteller deg at du m bli med dem. At dine barn er tatt vekk, og du fr ikke se de igjen p ubestemt tid. Du fr ikke sakt farvell. Du har ingenting du skulle sakt. Fordi det er ikke du som har makten n.



Vi ble kjrt vekk til et beredskapshjem. Til noen vi ikke visste hvem var. Vi ble kastet inn i en ukjent familie som vi aldri hadde sett eller snakket med fr. Vi var n p hemmelig adresse. Fordi min far ble sett p som voldelig, og de mente han skulle komme ta oss om de fant ut hvor vi bodde. Ikke fikk vi fortelle hvor vi bodde til noen. Ingen etternavn. Telefoner og dataer mtte vi holde oss langt unna i frykt for at vi skulle ta kontakt med vre foreldre. Barna som bodde der hadde ftt streng beskjed om at vi ikke fikk lne deres telefoner eller dataer.
Nok en gang var vi de rare barna som begynte en ny skole. Vi ble frarvet en normal oppvekst.

Jeg husker jeg grt hver kveld. Prvde se for meg hva mamma og pappa gjorde sammen. Alt jeg klarte se var bilde av mamma og pappa som grt. Tenk. S fort mistet jeg min mamma, pappa, lillebror, mine venner, alle mine eiendeler. Jeg flte meg som et null som hadde gjort noe alvorlig galt som endte i denne situasjonen. Tenk p vr stakkar lille bror som satt der ute en plass vi ikke visste. Han var bare 7-8 r. Helt alene. Han hadde ikke en av oss lene seg p. Vi hadde i det minste hverandre.

26.06.2007

Det var gtt to mneder uten se eller snakke med mamma og pappa. Denne dagen hadde vi gledet oss til. Det var dagen vi endelig fikk se mamma igjen. Pappa fikk vi ikke se eller snakke med. Fordi de mente han var farlig. Dette var en spesiell dag. En merkelig dag. Det var s oppsatt og unaturlig. Vi fikk mte mamma et par timer. Under oppsyn. Med flelsen av bli stirret i nakken. Men vi fikk i det minste mte henne.

29.01.2008

Denne laget jeg i paint den dagen. De tok vare p alt. Fr kastet man tegninger barna kom med nr det fyllte seg opp. Men n gjelder det plutselig ta vare p alt. Alt som kan minnes hverandre. Alt.

Dagen var endelig her. I dag skulle vi treffe pappa for frste gang. Det var n nesten gtt et helt r. Ingen telefon, ingen hei. Vi hadde bare minner klamre oss fast i. I dag skulle vi skape nye minner. Jeg husker jeg ble s glad. Men ogs trist. Fordi mamma og pappa s s sliten ut. Og det er heller ikke s rart. De var forandret, begge to. Man kunne se hver tre de hadde fellt det siste ret i ynene deres enda. De hadde dette konstant triste blikket. Bak smilet. Det gjr vondt enda nr jeg tenker tilbake p det. Pappa hadde dette samme blikket som han hadde i begravelsen til oldemor. Sorg? Hvor man smiler, men man ser trene presser p. Man smiler med glans i yet. Jeg husker jeg tenkte p det. Hvor triste vi alle egentlig var bak smilene. Men de prvde. De smilte, og var seg selv. De gjorde alt for ha det hyggelig den lille tiden vi hadde sammen. Pappa hadde kjpt matchende shorter til oss. Dette var ogs dagen jeg fikk blueshatten til pappa som jeg kalte den. Pappa spillte i band. Trommer. Og han lot meg alltid spille med. Lrte meg det han kunne. Og jeg vet den hatten var dyr og verdifull for han. Men jeg fikk den likevel. Det var som om de gikk rund med en evig drlig samvittighet. Og det gjr det enda. P grunn av alt dette, s tror de ofte de ikke er bra nok. Og dette gjr meg s trist og sint. Fordi dere beggee er bra nok! Vit det! Jeg kunne ikke nsket bedre besteforeldre for mine barn. Eller foreldre for meg. Men er det s rart? Om noen hadde tatt dine barn, hadde ikke du gtt rundt med en evig skyldflelse? "Hva gjorde vi galt? Hva skjedde?"

Vi fikk kjre p firhjulingen hans, og fikk en liten dag sammen. Men fortsatt med tilsyn. Vi fikk ogs endelig se alle tingene vre igjen. Det var veldig merkelig se alt igjen. Men de hadde tatt vare p alt. Jeg husker denne dagen s godt. Hva som ble sakt, hva vi gjorde. Og sorgen som kom nr vi mtte dra igjen. Det var slik det hadde blitt n. Jeg husker til og med at tilsynsfreren var s frekk og ubehagelig. "Nei n er det nok kake p dere!". Alts... jeg har ikke sett min far p ett r. Og du skal kjefte over hvor mye kake vi fr?

Etter dette fikk vi se de i kun 4 timer 4 ganger i ret i flere r. Mamma mtte levere vre julegaver p barnevernskontoret. Alt av brev og gaver som de sendte mtte sjekkes frst. De skulle ikke f sendt noen beskjeder til oss. Vi fikk heller ikke feire jul sammen.

Det som gjr meg s sint. S grusomt sint. Det er at ti r senere. S kommer det frem i lyset at disse bekymringsmeldingene var usanne. Endelig. Det tok bare ti r! Fordi en av de som sendte inn kom seg vekk fra et manipulerende forhold hun hadde sttt fast i. Og innrmmet det til oss. Ikke ble denne nre slektningen som jeg snakket om dmt for overgrep heller. De hadde ingen bevis da det var gtt s mange r siden det startet. Dommerne sa de trodde meg, men p grunn av mangel p bevis, gr det en mann ls som burde blitt buret inn for alltid. Jeg hper virkelig ingen blir utsatt for han. Er det rart man mister troen? Jeg hper s inderlig at ting er endret p disse 10 rene. At dette aldri skjer igjen.

Jeg prver ikke ende alt dette trist. Men det er veldig vanskelig. Fordi sannheten er. Det er s mye mer. Jeg kunne skrevet en bok! Selv om jeg til slutt endte i to fantastiske fosterhjem, hvor jeg er s glad i alle sammen. Og selv om jeg mtte mannen i mitt liv, og fikk to flotte barn etter jeg flyttet. S endrer det ikke fortiden. Det endrer ikke all skaden som har skjedd. Jeg har blitt sterkere enn noen gang. Jeg tler mye. Det tok meg tre r til psykolog som barn innse at dette ikke var min feil. I mange r var jeg kvalm av meg selv. Sint. Hatet meg selv. Hatet livet. Jeg var en sint ungdom som flte verden gikk i mot meg. Jeg var sint p mine fosterforeldre, jeg ga de et helvette. Fordi jeg skjnte ikke hvorfor noe av dette skjedde. Fordi jeg flte urett, jeg flte meg ikke hrt. Jeg flte meg som et null.

Jeg vil bare avslutte med at den dag i dag. S har jeg selvflgelig kontakt med mine foreldre. De er de beste besteforeldrene for mine barn. Alle annklagelsene jeg skrev over, er selvflgelig ikke sanne. Jeg gjenntar fordi jeg nsker ikke missforstelser. Det er de jeg ringer nr jeg har det vondt. Nr jeg trenger trst eller rd. De er forandret. Jeg kan merke roen de har ftt, spesielt etter barnebarna kom til verden. Det var som om en ny mulighet kom, og vi kunne komme oss videre fra det vonde. Jeg har ogs en fantastisk fosterfamilie som jeg er glad i. Og en fostermor. For ikke snakke om alle ssknene man fr i samme slengen. For en herlig gjeng! Jeg er s heldig den dag i dag at jeg er omringet av mennesker som vil meg godt. Mennesker som tar seg tid, som lytter og bryr seg. Mennesker jeg aldri ville vrt foruten. Mennesker jeg er evig takknemlig for ha hjulpet meg gjennom en tff tid. Jeg vet dere leser dette, s tusen takk for at alle holdte ut med meg. Og takk for at jeg fikk vre en del av deres familie nr jeg sto uten en. Og takk til mamma og pappa som sto gjennom stormen og brukte alle krefter p prve f rettferdighet ♥

 

(alt under er linket)
Snapchat: annamarierabben
Instagram: Annarabben
Facebook: Bygdtilby

 

Sprsmlsrunde - hva lurer du p?

  • 05.03.2018, 20:15

Jeg sjekket interesse for sprrerunde p snapchat, og det s ut til at fler ville ha det. S da kjrer jeg i gang med det. Dere kan velge selv om dere vil sprre med navn eller anonymt under her, eller om dere vil sende inn p snapchat om det er der dere er mest. Jeg fr en del sprsml om alt og ingenting som jeg ikke alltid rekker eller husker svare, da ting blir vekk p snapchat. S om det er noe dere lurer p s er dette tiden! Jeg kommer til skrive ned de sprsmlene jeg fr p snapchat og svare her om ikke s lenge.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Snapchat: annamarierabben
Instagram: Annarabben
Facebook: Bygdtilby

10 ting du ikke visste om meg!

  • 05.03.2018, 13:44

Her kommer det 10 forskjellige ting som du ikke visste om meg! Jeg har jo en del nye flgere her, og opplever stadig vekk forskjellige sprsml. Fordi nr man begynner flge noen s vet man jo ikke all verden om de enda. S dere som har kjent meg i mange r, vet kanskje noe av det. Og noen vet sikkert mye, hehe. Men jeg tror en stor del av dere ikke vet dette. S her kommer det.


Jeg ble dpt Anna Maria Elisabeth Lhr Meek. Men jeg ble kalt Mia fra jeg ble fdt. Forvirrende, sant? Jeg er da nummer fem i slekta med dette lange navnet OG kallenavnet Mia, om jeg husker riktig. Jeg endret det til den andre siden av slektas navn, av personlige grunner for noen r tilbake. Av og til skulle jeg nske jeg ikke tok vekk "Elisabeth", men igjen s er det utrolig slitsomt med s mange navn. I tillegg, jeg viste ikke jeg het Anna en god stund fordi det ble en vane for alle. Ingen kalte meg Anna noen gang. Ikke familie, skole eller venner. S jeg reagerte heller ikke p navnet Anna. Merkelig nok s kan jeg enda reagere om noen kaller meg Mia. Det er vel en person som gjr det enda som jeg vet av, og det er bestemor.


 


Jeg er en sensitiv person. Jeg fler ting s utrolig sterkt. Nr jeg blir sret, blir jeg utrolig sret. Nr jeg blir glad, blir jeg s ufattelig glad. Og nr jeg blir frustrert, s blir jeg s UTROLIG frustrert.
 


Selv om jeg blir kjempe glad, er jeg ikke den flinkeste p vise det alltid. Jeg kan ikke huske at jeg har felt trer av glede, annet enn da jeg fdte. Da kom det et par. Si jeg hadde vunnet en million. S tror jeg faktisk ikke jeg hadde hoppet av glede. Selv om jeg hyler inni meg. Det er s rart, fordi jeg kan fle tin s sterkt inni meg, men s fr jeg ikke denne gleden ut alltid. S om jeg noen gang har ftt hre en nyhet, eller ftt noe. S lover jeg deg at jeg jublet inni meg om jeg ikke viste det.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
 


Jeg er effektiv nr det gjelder. Jeg har alltid vrt den personen som har dryet prver og innleveringer, s sitter jeg kvelden fr og skriver en 8 siders novelle som fr en ganske bra karakter. Ikke alltid alts, haha. Men det er ikke anbefale, men jeg var desverre slik.  Nr jeg frst starter og jeg har en idee, eller blir inspirert. S bare danser fingrene p tastaturet og alt av ord flyter utover. Jeg kommer p ting under veis og ting kan bli ganske bra. Det er jo ikke alltid slik, men nr det skjer. S skjer det.
 


Jeg HATER vre klissete p hendene. Serist jeg blir helt gal. Om jeg plukker opp en rosin fra barna, m jeg vaske vekk klisset. Om jeg spiser frukt eller fr noe kliss s m det vekk. Jeg kan vre skitten, helt greit. For eksempel leker med barna i sandkasse. Men nr det er klissete? Nope! Pappa har og er slik tydeligvis selv. S sikkert ftt det der. Jeg ser Lukas allerede er slik selv, haha. Nr han er litt snrrete og tar p nesen med uhell. S str kommer han med hnda i vret og vil jeg skal vaske han. Istedenfor kline det p klra som andre barn. Bra det da, lre hygiene tidlig, hehe. He under leter Lukas etter vtservietter rive ut og leke med. Sikkert derfor han liker gjre det, fordi han fr vaska hendene, haha.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
 


Jeg innbiller meg at jeg hater indisk mat. Det er helt p trynet, og jeg tror det kommer av at jeg smakte noe som barn, og det minnet har brent seg s fast at hjernen min kommer ikke over det. En av favorittene er jo faktisk red curry. Og karri er det vel mye av i indisk. Tror jeg m manne meg opp dra p en indisk restaurant snart. Hver gang noen nevner indisk s kommer en automatisk reaksjon "Nei, ikke det, off" S har jeg ikke smakt det p mange r, haha.
SAMSUNG CAMERA PICTURES
 


Jeg var virkelig ikke srlig poppis p skolen. Noen gang. Jeg var alltid kjempe usikker p meg selv. Det hjalp jo ikke at jeg var tidenes mobbeoffer og de eldre jentene og guttene. Elsket kommentere disse uheldige monobryna mine. Og mine arveklr fra min storebror. At vi ikke hadde like mye penger som de andre. Det startet med utfrysning av lek s tidlig som 2. Klassen eller noe rundt der. Og endte med bli holdt fast og tegnet i ansikt, stengt inn i trange sm rom, sparket etter og ledd av. Stjele busspengene. Alts? Den dag i dag, synes jeg synd p de. For det er jo de som virkelig ikke kunne hatt det godt p den tiden som mtte mobbe en stakkar. Jeg skulle s nske at jeg kunne dra tilbake i tid, og gi meg selv en liten motivasjons tale. Et lite "hey, alt ordner seg. Det blir bedre!"

 

Hadde jeg mtt de den dag i dag, s kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre. Jeg hrer andre sier "jeg kunne spyttet i ansiktet til de som mobbet meg!" Men tenk. De var bare sm forvirret barn som ikke hadde blitt lrt helt hvordan man behandler folk som er litt annerledes. Og det er virkelig ikke noe bry seg om den dag i dag. Med mindre de faktisk holder p enda i voksen alder. Da skal jeg love deg jeg hadde kommet med et par ord.

Dette er grunnen til at jeg slr ganske hardt ned p mobbing her i hus. Nr Eleah plutselig sier ?Hun har et rart navn! Han fr ikke vre med oss leke!? S prver jeg fortelle at, selv om noen har et navn du aldri har hrt s er det ikke rart. Det er bare nytt. Og at alle skal f vre med p leken. Det er s viktig. Dette er barns mte "mobbe" p. Og det starter s tidlig som i barnehagen. Det er vr jobb som foreldre ta tak i det alt n, og jeg hper virkelig alle andre foreldre ogs gjr det.
 


Jeg elsker hndarbeid! Dille med forskjellige ting. Og jeg er faktisk ganske flink i ting. Men da igjen vil jeg jo prve alt p en gang, s det er vanskelig holde meg til en ting. Som f.eks. strikking. Jeg holdte p i to mneder, s fikk jeg det travelt en periode og glemte det. Jeg strikket jo ullsokker p fire dager. Og da hadde jeg aldri strikket noe fr liksom. Det er ganske bra gjort. S elsker jeg sy! Husker jeg fikk lne bestemors symaskin. Sydde meg bamser, dukkeklr og favoritten - vesker! Jeg laget s masse forskjellige vesker. Og har en av de enda som jeg ga videre til Eleah.


 


Jeg har en helt egen kjrlighet innen film og foto. Jeg elsker vre kreativ. Skape flelser og bilder. Det er s gy! Skulle nske jeg hadde tid til holde p med dette. Men det er utrolig tidkrevende. Mye mer enn folk tror. S er det greit ha utstyr. Jeg tror faktisk jeg kunne blitt veldig flink om jeg satset p for eksempel video av noe slag. Men s er det dette med trre satse.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
 


Fr s hatet jeg vre alene. Nr jeg flyttet for meg selv s hadde jeg alltid besk nesten. Enten var det venninner som sov over. Eller s var det Dennis. Jeg kunne betale turen til noen, bare s de hadde rd til komme. Fordi jeg var s redd for vre alene. Merkelig det? men s var jeg jo bare 17. Og gravid! N har jeg lrt meg sette pris p alenetid. Kanskje det er noe man lrer som mor? Siden man da plutselig ikke har s mye alenetid. Eller bare en vanesak? Hvem vet.

Din udugelige dritt bak kassa

  • 15.11.2017, 14:43

Uff, noen ganger s fr jeg s vondt i hjerterota av andre at jeg nesten grter selv. I gr nr jeg skulle handle, s vitnet jeg noe som skjer alt for ofte desverre. No kanskje man selv har gjort uten tenke seg om. Man skjnner det nesten ikke selv hvor mye det kan g innp noen fr man jobber med det selv. Jeg gr i den butikken hver dag nesten. Jeg vet hvem de er, hvem som er sjef, hvem som er ny osv. S jeg s at de hadde ftt inn en ny ansatt. Ei kjempe st og hyggelig dame. Hun s veldig nervs ut. Hvem gjr ikke det frste dag p jobb? Alts? du aner ikke en gang. Alle tenker at "h det er jo ikke vanskelig. Det er jo bare pipe inn varene" om folk som jobber bak kassa. Men vet du, den jobben er mye mer fysisk og psykisk slitsom enn mange andre jobber som har strre "status". Det er stressende, man skal hele tiden gjr noe. Du str hele dagen, lper rundt p hardt gulv. Du skal ikke sitte i kassa fordi da ser du lat ut. Du skal smile og vre glad, samma faen hvor feil kunden har.

S skal du huske alle oppgaver. Du skal ta temperatur i alle kjlediskene hver dag, du skal sjekke dato p mat, du skal kaste papp, dra frem varer, finne nye varer og sette p plass, ta i mot varer, lage mat, rydde, du skal alle verdens ting. For ikke snakke om tippekassa. Lord den var mkk lre seg. S skal du lre deg post ogs. S nr du starter helt ny, og ikke kan en dritt. Ja da er det veldig mye huske faktisk. Du skal lre deg alle PLU kodene p bakst og frukt og grnnsaker. Det er faktisk ikke bare bare. Se for deg at alle grnnsaker, bakevarer og frukt har en fire sifret kode som du skal huske alle p. Samtidig som du gjr dette s skal du gjre det j*vlig kjapt, med et smil fr noen blir sint eller irritert fordi ka er for lang.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

S str jeg der da, hun begynner skanne inn varene mine. Og bort kommer mannen som nettopp hadde kjpt ryk av henne. Forbanna over at hun hadde klart trykket p vanlig ryk istedenfor de der 100. Alts de som er litt lengre. Hun beklager seg veldig og prver hjelpe. Men han er bar sint og kjefter fordi hun har gjort feil. Kjefter over hvor drlig tid han har og at dette ikke gikk ant. Nei s udugelig. Stakkar stakkar dama. Hun str der, blir helt rd. Jeg ser at hun kjemper mot trene. Til slutt sier jeg til han at, vet du! Alle kan gjre feil. Slikt skjer alle. Hjelper ingen bli s sint. Hun ble veldig glad, og det skjnner jeg godt. Det er sykt lite kult vre den bak kassa som blir skjelt ut. Dette skjer hele tiden. Alts, ja da. Man m vre litt tykkhudet nr man jobber i butikk. Man m tle litt, men er det serist ndvendig vre s utrolig sur? Eneste som skjer da er at personen bak kassa blir MER stressa og gjr MER feil.

Jeg fikk ufattelig mange meldinger p snap om folk som jobbet eller hadde jobbet i butikk som opplevde bli kjeftet p hele tiden. Noen til og med truet. Det var til og med mange som mtte slutte til slutt fordi det sleit p de psykisk. Det skal jo ikke vre slik. Jeg har selv jobbet i butikk i ett halvt r. Og ja, jeg opplevde ogs sure kunder. Jeg har faktisk sittet p dass og grtt mine trer. Det var ogs noe mange skrev. At de ofte mtte g p bakrommet og slippe ut trene de holdte tilbake.

Og ja... det finnes av de bak kassa som faktisk gir faen, sitter p telefonen. Bruker undvendig lang tid fordi de vil snakke med hele bygda om hva Kari og bertulf gjjorde p fest i helga og om naboen enderlig har klippet plena! Men de aller aller fleste, vil bare gjre en god jobb. S vr s snill? prv vr litt hyggelig. Ja, man har drlig tid. Ja det er dritt nr noen gjr feil. Men hvis du ser personen faktisk skynder seg, prver sitt beste. Og gjr det de kan. S prv vr litt hyggelig. Tenk hvor stressa de er. Tenk s dritt du gjr resten av dagen deres nr du str hyler p de bak kassa. Prv husk det neste gang. Du gjr bare vondt verre, faktisk. Og om du ser noen str kjefter. Vr hyggelig. Hjelp hverandre, si det gr greit. Alle vil til syvende sist bare gjr jobben sin riktig uansett!

 

Hvorfor jobber du ikke?

  • 14.11.2017, 22:31

Du vet nr du har s mange tanker i hodet at du klarer ikke sortere ut hvilke av de du skal si eller skrive? Vel slik har jeg det for tiden. Jeg fatter det ikke. Hvorfor er jeg et s stressa menneske? Det er jo forferdelig slitsomt. For ikke snakke om hva det gjr med helsa. Selv om jeg ikke trenger stresse, s gjr jeg det. Hva skjer med det. Jeg har litt perioder. Gode og vonde perioder. Noen dager jeg fler for dele alt i verden, andre dager jeg fler for gjemme meg under en stein. Jeg er s stressa for tiden, og jeg tror jeg vet hvorfor. Mange vet sikkert at jeg ikke har en fast jobb akkurat n. Jeg er ikke ansatt noen steder. S jeg mtte krype til korset og dra meg til den lange pinlige veien til NAV. Hvorfor det er pinlig? Jo, fordi nr du gr hos NAV s er det en god rekke fordommer som kommer med. Herregud, jeg leser daglig om hva alle mener om ?slike folk?. Hvor grusom vi er. Hvor late, hvor dumme. Alts? nei. Orker ikke begynne en gang for det var ikke poenget mitt. Poenget mitt er. For at jeg skal f g hos de s m jeg jo selvflgelig ?behandle? hva som ?feiler meg? eller hva jeg skal kalle det. Jeg har jo snakket om det tidligere. Jeg sliter med angst. Ja, jeg vet. Flger du meg p snapchat f.eks s er det det siste du hadde tippet. behandle denne angsten vil si g til psykolog. snakke om det.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

S hvorfor er dette noe jeg virkelig ikke ser frem til? Jo? jeg har hatt det s fantastisk dette ret nr det kommer til angsten i forhold til tidligere. Jeg har aldri klart kontrollere det s bra som jeg har n. Men angsten vil alltid vre en del av meg. Den vil alltid vre der og komme som den vil. Men som sakt, man kan f en viss kontroll p det. En viss? jeg hndterer min angst ved ikke snakke om det. Legge tankene vekk i det sekundet jeg tenker p det. Prve lure meg selv til at jeg ikke har det. Det har funket for meg. Men, n m jeg begynne snakke om det igjen. Ripe opp i gamle sr. Faen ta. Jeg veit at nr jeg n gr til legen p fredag for f en henvisning. For s faktisk f en time. Alts? jeg veit at jeg kommer til g langt ned i kjelleren. Begynne snakke hver uke, kanskje flere gang i uka om hva angst er og hva det gjr mot meg. Nei fytti grisen, det er ikke noe jeg gleder meg til. Men tydeligvis s m jeg det.

S kommer alle disse sprsmlene fra venner og familie. Hva vil du bli? Hva skal du studere? Studere eller jobbe? Det er jo bare f seg en jobb. Alts, jeg skjnner folk lurer. Alle tror vel jeg skal sitte p rvva og ikke gjre en dritt nr Lukas starter barnehagen. Det kan folk legge fra seg med en gang. For slik blir det ikke. Selv om jeg ikke er fast annsatt en plass og har en plass g til hver dag, s jobber jeg med mitt her hjemme, samtidig som jeg jobber med meg selv. Og det ingen tenker p. Jeg er faktisk 22 r. Jeg er ikke s gammel enda. Skal jeg vite n hva jeg skal gjre resten av mitt liv? Jeg prver finne ut hva jeg vil, men synes virkelig ikke det er en lett jobb. Hva om jeg starter en studie som tar fem r og angrer p tredje ret? Jeg kjenner s mange som gjr dette. Slutter fordi de tenkte seg ikke om lenge nok. Det er min strste frykt. Og ikke fullfre noe jeg starter. kaste vekk tid. Ja men det er vel bedre studere enn g hjem? Nei, jeg vil heller jobbe til jeg finner ut hva jeg vil studere.S jeg vil vre sikker i min sak. Og ja, jeg har forferdelig lyst p en jobb g til hver dag jeg. Serist, har du en s er jeg der! Men det er ikke s lett. Jeg kdder ikke en gang. Du finner ikke noen med puls p denne kloden som har s forbanna lyst p en jobb g til hver dag som meg.

Men s er det nr jeg begynner ske jobber jeg virkelig gr langt ned i depresjons og angst kjelleren. S tilgi meg om det ikke er barnemat for meg starte det helvette. Er s drlig gjort. Jeg vet hvor fantastisk jeg hadde vrt i arbeid. Jeg elsker jobbe. Men det faktisk klare bevise dette til noen, det er der jeg svikter. skryte av meg selv. Ikke har jeg en dritt av erfaring vise til heller. Her i Oslo skal du jo ha minst 5 r erfaring, 3 r ditt 2 r datt, alle verdens kurs og frerkort. ssen i hvlette skal jeg f erfaring nr ingen lar meg prve? Det verste er at jeg aldri har et snev av angst p arbeid. Da gr jeg i et modus hvor ingen kan knuse meg. Jeg veit det er s mange som tenker n at ?herregud ta deg sammen, alle gjr dette.? Ja kan hende det. Men nr angsten str p. Man er s splitta. Nr jeg ikke har angst s er jeg den mest selvsikre i verden. Ok da, kanskje ikke s sikker. Men veldig! Jeg er fremp, utadvendt og gyal. Jeg er meg selv. Men s kommer denne angsten og banker p. Og trekker meg ned. Og gjr meg til en usikker liten dritt. Ikke greit! Er det rart jeg gruer meg til muligens f frken angst p dra igjen? Nei.
Jada jada, en dag m jeg se frykten i ynene og hoppe i det igjen. Hvis jeg ikke klarer finne noe jeg vil studere snart... s er det vel bare hive seg i dritten igjen. Svarte...


Jeg kdder ikke, er du arbeidsgiver og trenger ett stykk awesome Anna. Hola at me! Haha, serist.

Farsdagsgave tips!

  • 09.11.2017, 12:00

Jeg skrev tidligere et innlegg om tips til farsdagsgaver som ikke trenger koste noe annet enn kjrlighet! Det kan du lese her. S n tenkte jeg komme med et forslag for de som gjerne vil skjemme vekk litt ekstra, og som kanskje vil kjpe noe til sin kjre eller pappa.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

1.      Noe s enkelt som en "verdens beste pappa" kopp. Jeg husker nr jeg fikk Eleah. Alt var s stas. Det vente p bli kalt for mamma for frste gang. Jeg hylte av glede inni meg nr jeg fikk min frste kopp. Det se det str der ?mamma?. Noe s nydelig. De finner man som regel p for eksempel Nille. S kan man bestille egen designet p nett. Det gjorde jeg for noen r tilbake.
 

2.      Favorittparfymen. Jeg personlig liker ikke bruke penger p parfyme. Det er noe man ?m ha? men likevel synes er kjipt bruke penger p. S kanskje ta en titt i skapet, eller spr din mamma om hva parfymen til pappaen din er. Eller til kjresten din.
 

3.      Bilder. Dette har jeg bestilt selv. Bestill et bilde av barna og din kjre. Eller et bilde av deg og din far fra dere var sm. Lrret eller bare i ramme, utrolig koselig gave. Disse fr du bestilt p f.eks fotoknudsen.


SAMSUNG CAMERA PICTURES
 

4.      Billetter! Hva med skjemme de bort med billetter til konsert, boksing eller fotball kanskje? Da gjerne slik at de kan ta med en kompis.

5. Jeg vet ikke med dere, haha. Men er det en ting Dennis hater gjre s er det kjpe klr. Spesielt sokker og underty. S for guds skyld, utnytt hver og en annledning til fylle p med underty! De vil takke oss senere, hehe. Og da snakker jeg om kjresten. Vet ikke hvor kult det er gi fattern sin underty. Sokker derimot! S de holder seg gode og varme.

6. Til sin egen pappa s kan man jo skrive et lite kort, hvor man skriver at mamma og pappa fr et gavekort p valgfri resturant. P din regning. Det er alltid hyggelig med kvalitetstid. uansett alder. Dette kan du jo gjre med din kjre ogs.

7. Noe de samler p? Min pappa samler p askebeger, selv om han ikke ryker selv. Han ryket jo for veldig mange r siden, s det er jo der det startet. Men ikke n lengre! *klapp p skuldra til pappa* S hvis det er noe de samler p, s er det jo alltid hyggelig f noe ekstra i kolleksjonen sin.


8. Aktivitet. Hvis du bor i en litt strre by s er det jo flere aktiviteter. Jeg har s lyst til ta med Dennis p skyting for eksempel. Men det er vel mest for min egen del, hehe. Visste du man kan leie en Lamborgini i Oslo? Eller en annen heftig bil. La din kjre eller pappa fle seg litt tffere enn toget for en dag. l smaking er jo en klassiker. Eller hoppe i fallskjerm! h, n begynner jeg nesten skrive min egne nsker, hehe.

Hper dere fant noen fine tips ♥

 

 

Farsdagsgaver som ikke koster en krone

  • 08.11.2017, 21:48

Her en dag s spurte noen meg om tips til hva man kunne gjre p farsdagen. S det ga meg en liten idee til skive noen tips her. Alt fra noe man kan kjpe til noe man kan gjre. For det er jo ikke alle som har s mye bruke. Da er det veldig kjekt kunne gjre noe fint for hverandre. Jeg kan starte med en rekke ting som man f.eks kan gjre for sin kjre, som ikke trenger koste noe.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

  1. Tegninger fra barna. Dette er alltid koselig. Jeg synes det vakreste er f en tegning av barna. Om det s er en strek eller to. For det er jo tanken som teller! Og de blir helt sikkert kjempe stolte selv.
     
  2. Frokost p senga. Farsdag er p sndag, s da er de fleste hjemme fra jobb. Ikke alle dessverre, men de fleste. S da har man kanskje tid til gjre litt ekstra stas p far? Ta ungene og la han sove s lenge han vil, uten si ifra om det. Ingenting i verden er bedre en uforventet f sove mer. Om det s er bare en halvtime eller en time, s setter man liksom pris p det som foreldre.Personlig s pleier jeg la han sove s lenge han vil. Eller? Dennis kunne sovet hele dagen. S jeg lager klar favorittfrokosten hans og vekker han p en fin mte nr klokka nrmer seg 10-11. Kanskje 12 om jeg fler meg ekstra snill, hehe. Da har jeg vrt vken med ungene i 6 timer alt, s det fr vre bra!
     
  3. Ta et ekstra tak. Dette gjr bde jeg og Dennis. Nr det er farsdag eller morsdag s blir man kongen eller dronninga. Man fr slappe ekstra av, slippe gjre s mye. Og bare skjemme hverandre vekk s mye man kan med komplimang og tjenester. Gi han den middagen han vil, la han vre sjefen i huset, hehe.
     
  4. Skrive et fint kort. Jeg elsker gi noen fine ord nr det er bursdager eller andre markeringer. Og det er noe av det beste jeg vet selv ogs. Og jeg ser han setter veldig stor pris p det selv. Den bekreftelsen p at man gjr en god jobb som mamma eller pappa.
     
  5. S har det seg slik at man har jo ikke bare far i hus ta vare p! Noen har ogs en pappa selv. Og det er s viktig ikke glemme sine gode gamle foreldre, selv om man selv fr barn og vokser opp. Jeg hper aldri at mine barn glemmer meg p dagen nr de blir voksen, haha. Her er noen fine ting du kan gjre for bestefar/pappaen din.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

  1. Dra p besk! Nr man blir litt eldre og fr sitt eget liv. S er det s lett glemme hverandre i en travel hverdag. S dra p besk, vis at du husker.
  2. Skriv et lite kort. Minn de p at du er takknemmelig for jobben de gjr eller har gjort. Fortell om et lite minne du husker spesielt som barn. Dra en liten innside joke som bare du og han kan.
  3. Bak! Hvis du kan, s kan du jo f.eks bake favoritten til far. Eller overaske med middag. Ingenting er vel diggere enn plutselig slippe lage middag selv!
  4. Bare send en liten melding. Det er s fint vite at man ikke er glemt. Om det s er en liten snapchat, tekstmelding eller en telefon. Plukk opp telefonen om dere bor langt unna kanskje. Fortell at du setter pris p dem. Vis at du bryr deg.

    Husk farsdag p sndag! Det fortjener de♥

Hvorfor hater du halloween?

  • 30.10.2017, 12:42

Som barn, s kan jeg ikke huske stort fra halloween. Jeg husker ett r fra jeg var lita, s husker jeg at jeg og kompisen min Marius gikk, haha.  Men jeg husker jeg gledet meg, og hadde veldig lyst til g. Etter jeg ble mamma, s har jeg lagt mer og mer merke til denne dagen. Jeg legger ogs merke til folks hat til denne dagen. Jeg leser over alt. Statuser og artikler. Om alle som klager og forteller hvor skamlst det er. "Nei, fr i tiden gikk vi julebukk og gjorde oss fortjent til godteriet!", "Fysj, det er ikke norsk dette. Dette er en amerikansk tradisjon. Vi har ikke noe med dette gjre", "Nei, her er lysene slukket, s kan de ha seg en annen plass!".

Jeg blir litt satt ut. Spesielt nr det er foreldre jeg leser eller hrer si dette. Litt lei meg faktisk. I en travel hverdag, er det ikke kjekt for barna med et lite avbrekk i all stresset? Noe annerledes, eller noe se frem til. Noe gy! Barna elsker denne dagen. Og det skjnner jeg veldig godt. Du fr kle deg ut. Du fr spise godteri. G sammen med venner og vre sosial. Men like vel klarer enkelte vre s sure og bitre og delegge det for andre.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Ja, julebukk m ha vrt fantastisk! Og jeg synes det er kjempe synd at det ikke finnes srlig av det lengre. Jeg skulle veldig gjerne gtt det selv som barn, eller gjort det med mine barn. Men ikke skyld p halloween for at det ikke finnes mer.

Ja, det er kanskje frekt tigge p dra til folk. Eller er det det? Du kan jo faktisk bare si nei. Det er jo ikke slik at folk faktisk egger ned huset ditt om du beklager deg, og sier du ikke har noe gi. Se p det heller som glede noen! Hvis jeg kan glede et barn, med en kjrlighet p pinne. Da gjr det meg glad. Selvflgelig vil jeg gjerne gjre det.

Ikke alle har rd til slikt! Nei men det er helt greit det. Dessuten, det trenger ikke koste all verden. Man kan ogs kanskje bake? Eller gi vekk frukt? Noe som bare ligger i skapet uansett og ikek blir spist. Eller ingenting. Men ikke sitt der hat p alle barna fordi!

Amerikansk tradisjon? Halloween er opprinnelig fra England og Irland, men kom til Norge som en kulturimpuls fra USA. Alts, sier du at alle tradisjoner og dager du feirer er fra norsk opprinnelse? Og om det er det, hva har det noe si? Jeg skjnner ikke, alle har blitt s utrolig innesperret i seg selv. Det skal vre norske sanger, hvite mennesker og brunost p skiva. Kan man ikke pne ynene litt og ikke tro at Norge skal falle sammen om man nsker andre land og lands kultur og tradisjoner litt velkommen. Helt rlig. Hvor mange er det ikke som feirer jul, men likevel ikke gr i kirka. Eller i det hele tatt tror p Gud... Chill, jeg sier ikke at alle er slik. Men mange.

"Det er kun slik at butikkene skal tjene penger". Ja, hva s? Det er jo veldig valgfritt kjpe noe som helst. Det er ikke slik at man m kjpe dyre kostymer, gresskar, pynt og alt som er. Hva med valentinsdagen. Morsdag, farsdag. Hvor mange sm markeringer er det ikke som man m bruke penger p. Og det er jo heller ingen som tvinger noen til det? Vil du ikke bruke penger p det? Nei vel.  Det er helt fint det. Det gr helt fint, men ikke sitt der og hat og gi barna drlig samvittighet fordi de har veldig lyst til vre med p denne spennende dagen.
 

Av og til er jeg overbevisst om at folk bare leter etter en grunn til hate noe eller pirke p noe. Kommer du med et poeng, s er det alltid et motargument. Men vr s snill, prv se det fra barnas side. Sep det som en dag du kan glede barnet ditt med gjre noe spennende og anneledes. Jeg vet Eleah kommer til bli kjempe glad nr vi skal ut g!

SSEN I SVARTE FIKK DU LAPPEN???

  • 22.10.2017, 11:03

Du vet nr du er ute og kjrer og annen hver bil irriterer deg? S fr du liksom aldri sakt det du vil si i ansiktet til denne sjfren. S sinnet bygger seg bare mer og mer opp til en svr ball som bare lengter etter bli kastet ut av munnen! Vel... min ball revner i dag. Det er s penlyse ting at jeg blir nesten lei meg over hvordan enkelte kjrer enda. S dette innlegget er for alle dere som gr brer p denne ballen, og TIL alle dere javler der ute som man skulle tro fant frerkortet i en frokostblandings premie. S for at dere skal HUSKE dette. At dere skal ORKE huske alle disse viktige tingene. S kan dere se for dere at jeg ROPER FOR FULL HALS I RET DITT! Fordi, jeg skulle serist nske jeg kunne det til mange biler. Her har du et bilde av meg, slik at om dette ansiktet noen gang ser p deg i trafikken med et mindre hyggelig blikk. Vit at det er dette jeg nsker fortelle deg. Og jeg kan love deg at dette ansiktet blir mindre pent.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

  1. DET GR IKKE FORTERE!!!! Nr jeg ligger i venstre fil p motorveien. Og bilen forran meg kjrer veldig sakte. Forventer du at jeg skal kjre gjennom bilen forran meg da eller? Ja det var en god idee du! Og bare fordi jeg har god avstand til bilen forran fordi jeg har en IQ hyere enn 40 som skjnner at avstand er viktig. S HJELPER DET IKKE BLINKE MED LANGLYSENE! Eller kjre i rvva mi!
     
  2. AVSTAND FOR POKKERN! Hvis du kan lukte hva jeg spiste til frokost eller se fargen p trusa mi, DA ER DU FOR NRE! Og hvis du frst krsjer i rvva p en, s er det ingen andre enn din feil. Fordi DU hadde ikke nok avstand. Det gr ikke fortere om du ligger 2 eller |12 meter unna rassen min!
     
  3. BLINKLYS! Tror du staken er til pynt? Er du s forbanna lat? Hvis du ikke orker lfte den forbanna fingeren din for trykke p den staken, s burde du heller ikke orket kjre bil. TYRKK P STAKEN PLIS!
     
  4. KOM DEG AV VENSTREFILA! Skal du kjre i 80 i 100 grensa, s str du ikke jokker i venstre fila! Serist, KOM DEG AV VEIEN!
     
  5. Har du enda ikke lrt deg hvordan du kjrer i rundkjring?!?!?! Da forventer jeg at du tar deg en seris date med google! Og bli der til du har lrt deg, takk!
     
  6. Det heter sammenFLETTING. Kan du flette? Har du flettet fr? Skjnner du konseptet med flette? Pleier du jukse med hrfletta til dattera di ogs da eller? Fordi jeg skal love deg. Nr det gr 5 km i timen, og du bare M snike i flettinga. S kommer du ikke fortere frem, VIK UNNA! Tror du ikke jeg ser at du later som om du ikke ser meg? Jeg er ikke dum!
     
  7. M DU stille deg opp MIDT i veien nr du skal inn et kryss? Slik at vi alle andre m st bak deg gjennom grnt og rdt lys og ikke kommer oss forbi, fordi du str der venter p en mulighet til svinge til venstre! Du kan faktisk bare flytte deg LITT unna. S slipper du irritere resten av verden.
     
  8. SE LEGG FRA DEG TELEFONEN! Ja du ja! Skamme deg! Enn at du risikerer andres liv bare fordi du er s forbanna utolmodig og ikke klarer vente med svare p en melding. Tror du ikke jeg seg gjennom bilen at det lyser opp i trynet ditt? Hva tror du folk tenker nr man tydelig ser du snapper mens du kjrer? Nr det ser ut som om du fyllekjrer fordi du er s opptatt med telefonen, ja da er det faktisk p tide revurdere dine handlinger.
     
  9. VIKEPLIKT! Ja det er noe som heter det faktisk. Viste du det eller? Ikke? LES DEG OPP.
     
  10. Du KAN ikke ombestemme deg midt i rundkjringa. Serist! Det er ikke slik at om du faktisk kjrer feil s havner du i en annen dimensjon og aldri kommer deg tilbake. S neste gang du ombestemmer deg midt i rundkjringa, ikke f panikk risikere ta livet av andre rundt deg med kaste deg hemningslst i alle retninger!

    Da har vi ftt det ut av verden! S deilig. I alle fall for meg. Du derimot som sitter der og er dypt fornrmet, du kan faktisk bare ha det s godt. Neida.. joda. Men helt serist. Er det noe du er usikker p. Det er faktisk bare google. Du kan google alt n til dags. S gjr det s du slipper IRRITERE DRITTEN AV OSS. Takk for meg.

SVAR P SPRSMLSRUNDEN

  • 20.10.2017, 15:31

Hvor er regnjakke di kjpt?
Den er kjpt p Cubus. Den kostet 599 kroner. Den finnes i hvit, rd, gul og svart. Men er utsolgt online ser jeg. Du kan se den HER.
SAMSUNG CAMERA PICTURES

Fler du og Dennis har et perfekt forhold. Elsker dere! Krangler dere noen gang eller diskuterer
?! Hvordan blir dere s trygge p hverandre?

h, tusen takk ♥ Selvflgelig krangler vi ogs, som alle andre. Fler alle er s redd for bruke ordet krangle. Men jo, det gjr vi. Vi er mennesker vi ogs, hehe. Hvordan vi ble s trygge...hmm. Godt sprsml. Det skjer bare etterhvert. Man m trre stole p hverandre. Gi av seg selv. Stte. S kommer det nok etter hvert.

Hvorfor sender du Lukas i barnehagen s tidlig nr du ikke har jobb g til? Hvorfor ikke vre hjemme med kontantsttte? :)
Dette er noe jeg har tenkt p en stund. Jeg vurderte holde han hjemme. Viste faktisk ikke om kontaktsttte fr etter jeg hadde skt. Men uansett. Jo jeg tenker at hvis jeg skal prve komme meg i arbeid, s m jeg vre tilgengelig. S skal jeg prve foksere p mitt her hjemme og da er det lettere med Lukas i barnehagen. Jeg ser han elsker vre med de andre barna nr vi leverer i barnehagen, s jeg tror han blir ha godt av det. S skal han jo ikke ha like lange dager som storesster.

Dine ml for 2017 ? :) Har du allerede ndd noen? Hvilke ser du for deg at du kan n i r? :)
Hmm, jeg har ikke satt meg noen srlig store ml. Men kanskje gjre bloggen strre. F Baby Beads strre. S har vi jo klassikern om bli sunnere, haha. Jeg tror jeg kan n alle ml, absolutt. Jeg ser jo bloggen vokser for hver dag. Og tusen takk for det!

Hvis du kunne velge 1 ting, du kunne ftt gratis. Hva ville det vrt?
Penger? Haha er det lov si? Hvis det er en eneste ting, en gang jeg kan velge. S m det bli drmmehuset til familien.

Hvor mange ganger i lpet av dagen banner du?
Huffa meg. Du det er desverre noe. Jeg var s fl p det fr men fler jeg har blitt mye bedre n. Kan ikke holde p slik med sm barn i hus. Eleah er jo den kopimaskina, s det er bare passe munnen sin.

Hvem er du og hvor er du om 5 r? :)
Om 5 r, s er jeg en bedre verson av meg selv. Jeg hper jeg er mamma til to kanskje tre(?) flotte veloppdragene barn. At jeg og Dennis har det bra fortsatt og at vi har flyttet oss til en strre plass kanskje. jeg hper jeg har en jobb. forhpentligvis drmmejobb. Kanskje bloggen er blitt stor? Jeg hper jeg har det bra om 5 r. Det hper jeg.

Hei! Du nevnte en gang at foreldrene til Dennis er dv, og har noen sprsml om det. Er du flink i tegnsprk?
Jeg er helt greit fler jeg. Jeg lrer fort, men jeg glemmer fort ogs, haha. Hvis jeg bruker tegnsprk hver dag. Si vi f.eks har besk av svigerfar og jeg blir ndt til bruke det hele dagen. Da kan jeg plutselig masse etter et par dager. Men s gr det en stund fr jeg bruker det igjen, s glemmer jeg litt. Men jeg fler jeg gjr meg forsttt og at jeg forstr mye. Men kan absolutt bli mye flinkere. Og det hper jeg at jeg blir.


Hvordan var det frste mtet?
Dennis sin far kjente jeg jo fr Dennis. Det frste mtet var jo veldig fint det. Jeg husker lillebror til Dennis og jeg satt p med deres far i bilen. Jeg var vel 14 kaskje. Dennis hadde jeg ikke mtt enda. Og jeg klarte ikke forst at han ikke hrte noe. Jeg tenkte han kanskje hrte litt. S Gunnar skulle bevise dette da. S han satte i gang med den banneregla. Ropte hyt alle banneord han kunne. jeg ble jo helt satt ut! Enn om han hrte det liksom! S sier han at jeg skulle prve da. S da setter jeg i gang fra baksetet og roper mine stygge ord. Husk vi var bare ungdommen, haha uff. Men s sier Gunnar. "Ja alts... han kan lese leppene dine da husk!" S ser jeg Petter titter p meg i speilet i bilen. Haha, det glemmer jeg aldri.
Hanne mtte jeg for frste gang for tre r siden ca. Hun fly fra Oslo til Tingvoll for bo med oss en helg. Det var utrolig koselig! Det var jo selvflgelig skummelt mte svigermor for frste gang. Ikke fordi hun var dv, men fordi hun var svigermor haha! Men det gikk ogs veldig fint ♥


Har du tips til bli god i tegnsprk?
v deg masse. Gjerne litt og litt hver dag. Bruk det hver dag, kanskje litt p kvelden. Bruk appen so heter "tegnsprk" som jeg forteller om litt lengre ned.

Til slutt m jeg si at det er superbra at dere lrer barna tegnsprk, og da begynner tidlig! Varmer hjertet mitt ❤️
h, s godt hre. Vi prver s godt vi kan. Det er jo egentlig en selvflge for oss, da dette er sprket til besteforeldrene om jeg kan kalle det det.

Hvordan startet du den bedriften din?
Hvis det er Baby Beads du tenker p? Det startet med at jeg ville ha smokkelenker til Lukas som ikke var som alle andre. Jeg fant aldri det jeg selv ville ha. S da laget jeg de selv. S utviklet det seg til at jeg laget biteleker, bitelenker, vognpynt osv. S ville folk kjpe, og jeg begynte selge.

Hva skal du gjre om dagene nr barna er i Bhg?
Da blir jeg g hjem gjr det som m gjres hjemme. Tro det eller ei, men det blir en del. Jeg fr ogs tid til alle smprosjektene jeg tenker starte. Kanskje pusse opp litt her og der. Jeg fr fokusert p bloggen og Baby Beads. Og jeg fr skt jobber og evt gtt p intervjuer.

Hvilken utdanning har du? Og har du noen nsker om noe utdanning videre? :-)
Jeg har studiekompetanse og s har jeg kompetanse i media og kommunikasjon. Lengre kom jeg ikke fr jeg kastet meg ut i mammalivet. Jeg har jo vurdert en rekke ting. Men jeg vil ikke starte noe studie fr jeg er minst 90% sikker p at det er det jeg vil gjre. Det hadde for meg vrt helt krise funnet ut etter 2 r med studie at jeg ikke ville gjre det likevel. S jeg vil vre sikker.

Hvordan er det med dve svigerforeldre? Fler du at det gjr at dere fr mindre kontakt? Hvordan kommuniserer dere?
Det er toppers det! Veldig glad i begge to. Det at de er dv, endrer jo egentlig ikke noe. Det er vel mer hvordan de er som person som gjelder. Og de er fantastiske begge to. Eller alle fire om jeg fr si det da ♥ De har jo hver sin frue og mann. Jeg fler abolutt ikke at vi fr mindre kontakt. Tror jeg har bedre forhold til f.eks svigermor enn de fleste har. S det er ikke en stoppe for f god kontakt. Vi kommuniserer med tegnsprk, kropssprk og ord.Vil faktisk avslutte med si at jeg fler meg veldig heldig nr det kommer til mitt forhold til foreldrene til Dennis. Alts alle 4. Er s glad i hver og en av de. Og fler meg veldig heldig. For det er ikke en selvflge at man skal klikke s godt med s mange mennesker ♥

SAMSUNG CAMERA PICTURES


(prv se vekk fra den forferdelige snusleppa mi haha)

Er ikke Dennis pappaen til Eleah? Var Lukas planlagt?
Snn biologisk sett er ikke Dennis det. Men n er det ikke det som teller i mine yne. Det er om man er tilstede. Og det er Dennis. S Eleah vet hun har to pappaer og er glad i begge to. Lukas var halvveis planlagt. Vi sluttet bevist p prevangsjon. Men ble litt paff av hvor fort det gikk. Men det var jo bare koslig :)

Ammer du enda?
Vi ammer enda.

Hvem er den feteste personen i hele Oslo?
Hahaha, hei Michelle! Greit da, det er du.

Hei. Kunne du tenkt deg lre koreansk og kunne du tenkt og reise til Sr -Korea og med hvem?
Absolutt! For dere som ikke vet det s er jeg halvt Sr-Koreansk. Drmmen min er reise til Sr-Korea for se hva rttene mine har by p!

Kan du fortelle litt om hvorfor du har vrt i fosterhjem?
Det er et veldig stort sprsml. Alts det er ikke vanskelig for meg dele. Men det er s forferdlig mange detaljer som spiller i det sprsmlet. Jeg skjnner mange lurer da jeg har et s godt forhold til mamma og pappa. Men hovedsalig, s skjedde det en stor svikt i systemet desverre. Det skulle aldri skjedd. Jeg kan ikke si jeg skulle nske det ikke skjedde, for da hadde jeg aldri mtt Dennis og frr mine to barn. Men alt skjer vel av en grunn.

Hva er dine topp 3 sunneste, enkle frokost/lunch/mellommltid som du liker best?😊
Til frokost s m det bli cottage cheese med litt yoghurt og hakkede mandler. Det er s godt! S er det eggerre med skinke og lk i. Med tomat og sukkererter ved sidenav. Og rundstykkene mine med kalkunplegg. Yummy! ♥ Jeg ser det er noe galt med oppskrift innlegget n. Men hvis dy trykker p siden p data eller nederst p telefonen. Der er det en kategori "Mat, bakst". Trykk p den, og nederst der er oppskriften.


Hva er dine topp 4 favoritt makeup produkter?
Det m bli YSL top secret cc creme i farken apricot. Og ABH dip brow i fargen dark brown. Og til slutt favoritt maskaraen! Maybelline lash sensational.

Kan du si ibsens ripsbusk og andre buskevekster s raskt du greier om om i gjen p en snutt?😂😂
Haha det ble desverre ikke video denne gang. Men jeg kan kanskje prve i neste vlogg haha!

Om du skulle laget en superhelt inro/beskrivelse av deg selv fra Dennis sine yne hvordan ville den ha vert?
-"hun er fryktls, hun er modig, hun er en rcer med foodprossesoren, og banner i trafikken...heltedrakta er en gul regnjakke og hennes magiske krefter eeeeer; vre vanntett produsere morsmelk!!!" *badumntssj* 😎
Hahaha!! Likte den alts, hahah.

Sist men ikke minst; hva er du svak for av usunne ting? (Hands up, chilintter is mine..A LOT!)
h lord. Sjokolade. Herregud s digg. Og pasta. Fytti grisen det er jo s godt!

Har du tips ang hvordan lre tegnsprk? Noen tips og triks?
S artig at folk vil lre! Last ned appen "tegnsprk". Det er rett og slett en app hvor det er en veldig kort snutt av hvordan man gjr et tegn til alle ord. S du kan f.eks ske opp ordet "bok" s viser hun. Som en ordbok. Lr litt og litt hver dag. bruk det ofte s du ikke glemmer. Prv snakk med noen som bruker tegnsprk og ikke vrr redd for prve. Selv kan jeg vre slik at jeg ikke trr alltid bruke det til folk jeg ikke kjenner. Fordi jeg er s redd for dumme meg ut med si feil. Veldig dumt jeg tenker slik, men jeg har blitt bedre hvertfall!

 

Sykehuset tok fra oss vrt frste barn

  • 17.10.2017, 23:11

Kjre lille engelen vr. Du skulle bli to r rundt Mai en gang. Men det ble du ikke. Du rakk ikke bli fdt en gang. Du kom deg ikke lengre enn til 9 uker i magen. Det er ikke uvanlig miste et barn s tidlig i svangerskapet. Det skjer dessverre de aller fleste at man mister et barn i lpet av livet. Men det som ikke er s vanlig, er hvordan vi mistet deg. Hvorfor vi mistet deg. Jeg har brt p dette i to r. Jeg tenker ofte p det enda. Hvor urettferdig behandlet vi ble. Angrer p at jeg ikke gjorde noe med det. Anger p anger p anger. Undringer over hva som skjedde. Jeg har vrt sint. Lei meg. Fortvilet. Kvalm. Full av drlig samvittighet. Og det er ikke bare meg. Men kjresten min ogs. Det var like tft for han. Jeg har sett Dennis grte en gang. Det var denne dagen.

Dette er noe begge to har bret p for oss selv. De frreste vet det. Det er vel derfor jeg sitter her og grter nr jeg skriver det. Fordi jeg ikke har sakt det hyt. Jeg har ikke ftt hndtert det som jeg burde. Men vi velger dele det. Fordi ingenting med dette var riktig. Og det er s mange der ute som blir urettferdig behandlet. Og jeg hper s inderlig at, hvis noe lignende mtte skje en stakkar der ute. S hper jeg at de ikke tier.

Det var i hsten, 2014. Vi bodde enda p Tingvoll. Vi leide vrt frste hus sammen. Jeg, kjresten og jentungen. Vi var nyforelsket. Hun var snart ett r gammel bare. Jeg jobbet, Dennis passet Eleah hjemme. Hun hadde ikke startet barnehagen helt enda. Eller s var hun vel nettopp startet. Jeg husker den morgenen. Jeg har aldri vknet s brtt i hele mitt liv. Det var ikke hvor brtt jeg vknet som var rart. Det var hva jeg gjordet. I det sekundet jeg vknet, s reiste jeg meg. Jeg tror ikke jeg hadde pnet ynene en gang, fr jeg hadde begynt g. Jeg hadde drmt jeg var gravid, og flte det p hele kroppen at det stemte. Jeg gikk p prevangsjon, nuva ring (p-ring). S det var jo ikke plana f et barn n. Jeg gr rett p badet, finner frem en test jeg hadde liggende. Bruker den og venter. Der lyser det mot meg. Clearblue forteller meg "3+". Det betyr du er forbi tre uker gravid. Jeg fr store yner, og lper inn til Dennis som enda sover. "Dennis du m vkne! Se!", sier jeg fr jeg setter meg p fanget hans p dyna, og stikker testen foran ansiktet hans. Han myser med ynene og skjnner ingenting stakkar. Han stirrer og stirrer fr han innser at det er en positiv graviditetstest han ser p. "Wow! Er det sant? Oi!" Vi begge er like overasket.

Siden jeg hadde brukt p-ring mens jeg ble gravid, s viste jeg ikke hvor langt jeg var p vei eller noe. S vi fikk time hos gynekolog i Kristiansund uka etter. Hele den uka s snakket vi sammen om dette svangerskapet. Vi hadde virkelig begynt glede oss. Vi hadde til og med gitt han et kallenavn. S ivrig var vi. Minipetter. slik som bestefar. Dennis sang til og med lille petter edderkopp til magen min. Ja, vi var s kort p vei, men det viste ikke vi. Vi bare gledet oss over det lille vi hadde skapt.  Vi gledet oss s flt. Herregud, skjer dette virkelig? Hele den bilturen s snakket vi sammen. Hvordan skulle vi gjre dette? Hva skulle vi gjre? Skulle Dennis starte studere? Jobbe? Hvor langt var jeg p vei? Tenk at vi hadde laget et barn sammen. Vi var s lykkelige. Eleah skulle bli storesster. Vi skulle bli en strre familie!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Vi kommer frem. Jeg husker jeg s andre fra Tingvoll hos gynekologen. nei, n sprer ordet seg at vi skal ha barn tenkte jeg. Det var min lille bekymring der og da.Vi ventet. Ventet og ventet. S roper de meg opp "Anna Rabben." Hjertet mitt hoppet. Herregud vi skal f se babyen vr! Vi leide hender inn. Jeg kledde av meg og satte meg i stolen. Jeg skulle ta innvendig ultralyd for finne ut hvor langt jeg var p vei. Dennis satt i stol rett ved min side. Inn kommer ei dame. Blond, kjempe krllete hr. Jeg husker jeg beundret hret hennes. Hun hilste og startet underskelsen. Mens hun holdte p, s begynte hun sprre. "Har du noe smerter p ene siden av livmoren?" hm? jeg tenkte. Hvorfor spr hun om det? Kanskje hun spr med tanke p at livmoren skal vide seg ut? Det er jo normalt ved svangerskap. "Det murrer litt, men jeg har ikke noe spesielle smerter. Burde jeg?" Hun fortsetter stirre. S blir hun veldig seris. "Hmmm" Sier hun. Jeg spr, "Fr jeg ser hjertet?" Hun svarer ikke. "Er det noe galt?" Hun svarer ikke. "Det er noe galt, hva er det?" Pulsen min stiger. Jeg skjnner det er noe. Hun ser p meg og svarer "Jeg vet ikke, jeg kan ikke si noe enda. Men det ser ut som om du har svangerskap utenfor livmoren."

Hva? Jeg husker den flelsen enda. Det var som en murstein traff meg i ansiktet. Det var som om jeg s meg selv utenifra. Jeg ble s ssatt ut. Det kom s ut av det bl. Jeg ble kvalm. Jeg grt. Jeg skjnte ikke hva det betydde. Hva betyr det? Hva er det? Spurte jeg febrilsk. Kan du fjerne den ultralyden fra meg, hva skjer n? Jeg ble helt fra meg. "Vent litt, noen andre m komme se." Jeg begynte grte. Jeg ser p Dennis. Han ser helt tom ut i blikket. Lei seg, skuffet. Tom. Men tvinger frem et smil. "Det gr bra kjre. Dette ordner seg" Inn kommer det en eldre mann. Han undersker meg og bekrefter det damen hadde sakt. Jeg bare ligger der og stirrer i taket. Klarer ikke helt forst at dette skjer meg. Han forklarer at babyen sitter fast i egglederen. At av og til s kommer ikke egget seg til livmoren. At om vi ikke operer fort s kan den sprekke og jeg mister ene egglederen. Jeg hadde ikke ord. Jeg klarte ikke si hva jeg ville si. Jeg bare stirret. Det var alt jeg maktet gjre. De forklarte at operasjonen skulle bare ta 30 minutter. Og at de kanskje mtte fjerne ene egglederen min, som da ville si at det blir vanskeligere f barn igjen. Det ble jo bare verre og verre. Ikke bare mister vi barnet men jeg kan miste ene egglederen min? Det er som de sier i en slik situasjon. Verden raste og alt fltes urettferdig.

Vi ble satt opp til operasjon allerede neste dag. P turen hjem, s sa vi ikke et pip. Vi har aldri vrt s stille fr. Dennis bare tok tak i hnda mi og kysset den. Klemte den. Trket en tre. Trket flere trer. Slapp ikke. Jeg tittet over p han, han grt. "Vr lille Petter..."

Vi kom hjem. Ordnet barnevakt til Eleah. Jeg var s redd. Jeg har angst for bli kuttet i. Det er en skikkelig fobi jeg har. Jeg er s redd. Det ikke ha kontroll. Og dette ble frste gang jeg gr under kniven. Hele den kvelden s grt jeg. Vi tok vre farvel. Ja han var bare 9 uker gammel. Men det var et liv der. Det skulle bli vrt barn. Morgenen kom og jeg ville bare bli liggende. Alt fltes meningslst. Men jeg kunne ikke. Egglederen kunne jo sprekke. Vi kjrte til sykehuset. Ble plassert p en hard stol hver bland alle andre som ventet p noe. Der skulle vi vente flere timer. Jeg var sulten da jeg hadde fastet meg i mange timer. Jeg var trist. Jeg ville ikke vre blant folk. Men der satt vi p ventevrelse. Og holdte tilbake trene. Jeg klarte ikke mer, s jeg gikk og snakket med en sykepleier. Forklarte at jeg skulle opereres snart, og spurte pent om det var mulighet for vre en annen plass vente. Det gikk greit, og vi ble sendt til dagligstuen tror jeg det het. Der l det mange mennesker som sikkert enten skulle opereres eller hadde blitt. De dro gardinene for s vi fikk privatliv. Jeg fikk disse bl sykehusklrene, og en pille jeg ikke husker hva var. Jeg tror det var paracet, fordi jeg hadde forklart hvor redd jeg var. Som om den skulle hjelpe... Jeg satt ventet og trodde noen skulle komme forklare meg hva som skulle skje, men det skjedde jo aldri. "Da er det din tur." Hva n? Men hva skjer n? Kan noen forklare? Jeg kunne se hvor vanlig dette var for dem. De gikk p autopilot alle sammen. Dennis kysset meg og betrygget meg om at dette skulle g bra. Det skulle jo bare ta en halvtime.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg stirrer i taket i det jeg blir trillet. Teller alle lysene jeg triller forbi. Ikke grt n Anna, tenkte jeg. Ikke la de se deg grte. Du har ikke noe grte for. Dette skjer kvinner og menn hver dag. Og mye vrre til. Slutt grt, folk dr i verden for pokkern. Ta deg sammen. Jeg holdte trene tilbake.

De triller meg til utenfor operasjonsstuen. Der ligger jeg alene. Livredd. Jeg ligger der noen minutter fr noen kommer og henter meg. Flytter meg over til operasjonsbordet. Derfra, trodde jeg at de skulle forklare meg litt hva de skulle gjre. Eller bare si noe s lite som "N stikker jeg deg. Dette vil svi." Ingen sa et eneste ord. Jeg hadde til og med fortalt i forveien at dette var noe jeg virkelig var redd for. Dette var angsten min. De tar tak, river og lfter meg. Ingen kommuniserer med meg. Jeg konstant skvetter fordi noen plutselig lfter shorta mi. Noen lfter bena mine. Noen sprer bena mine. Jeg flte meg som en ubrukelig dukke. Hun som skulle sette inn veneflon stakk feil flere ganger, fr hun siden av ble irritert og gjorde det selv. Noen andre lftet plutselig begge beina mine og satte de fast inni noen svre gule og svarte tunge greier som lignet en kjempe gips. Der l jeg, naken nedentil og flte meg blottet og som sppel. Folk lftet, dro, stakk meg. Ikke noen av de forklarte hva som skjedde. Eller ga meg en forvarsel. Ingen kommuniserte med meg. Plutselig brenner det i hele venstre hnda mi. Jeg ser noen lfter masken med narkose over ansiktet mitt. "Stopp!? Roper jeg." Hva skjer n? Hvorfor brenner det i hnda mi? Dette kan ikke stemme. Det gjr kjempe vondt! Hva ga dere meg? Er dette narkosen? Hva holder dere p med. Snakk til meg for faen!" S ble det mrkt.

Jeg vkner s vidt. Jeg er fortsatt fjern etter narkosen. Knusk trr i munnen. Ser p klokken og fr helt sjokk. Det var n gtt veldig mange timer siden de trillet meg inn. Dette kan ikke stemme. Ser en sykepleier. Spr henne "Hvordan gikk det? Mtte dere fjerne ene egglederen? Er barnet vekk?" Hun svarer kort "S s. Det ordner seg nok."

Det kommer inn en sykepleier igjen. Jeg spr det samme. "Det var ikke noe baby der". Hva? H? Hva mener du? Jeg blir fort trillet tilbake til dagligstuen. Jeg ligger med tusen sprsml. Til slutt fikk jeg maset meg til telefonen min s jeg fikk ringe Dennis og fortelle han hvor jeg var. "Herregud, gr det bra? Jeg trodde du var dd! Du har vrt borte i fire timer!"

Der hadde Dennis sittet. Uten noe informasjon. Det som skulle ta en halvtime, tok fire timer. Dennis fikk aldri noe oppdatering. Han hadde spurt bde sykepleiere og resepsjon. Hva skjedde, hvorfor tar det lang tid? Har det skjedd noe? Er det noe galt? Lever hun? Vi sitter n sammen. Hvorfor vil ingen snakke med oss? Vi spr og spr. Fr samme beskjed. "Kirurgen som opererte deg sitter i et viktig mte n." Vi ventet og ventet. Kanskje alt var en feil? Kanskje fosteret har det bra? Kanskje de berget? Eller kanskje egglederen min sprakk? Endelig fr vi snakke med kirurgen. Der satt han. En litt eldre mann. Hy, tynn. Hvit frakk. Vanskelig lese.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Han starter. "Det viser seg at det ikke var et barn i egglederen din." Vi sitter der som to sprsmlstegn. Hva er dette for noe tull? Betyr det at jeg fortsatt er gravid? Vi fikk et snev av hp. "Barnet du brer l i livmoren slik det skulle. Det vi s p ultralyden som vi trodde var et foster i egglederen, m ha vrt en tarm." Vi begge mper. En tarm? Du tok feil av en tarm og et foster? To mennesker tok feil? Hva betyr dette for fosteret jeg brer?

Han forklarer at under operasjonen ble det brukt en klype/verkty, som holdte hardt rundt livmoren min. Slik at de kunne flytte p den og rre den. Med andre ord, de hadde klemt p livmoren min i fire timer. Han fortalte oss videre at p grunn av dette og selveste operasjonen og at det var s tidlig. S ble ikke dette fosteret overleve.  Igjen, var vi uten ord. Jeg var uten ord. Bortsett fra de fire ordene som gikk om og om igjen i hodet mitt. "Du drepte barnet mitt. Du drepte barnet mitt. Det stakkars uskyldige fosteret som skulle bli vrt barn." Tenke jeg. Jeg ble kvalm. Stakkar stakkar barn. Som l der helt fin og frisk. Det skulle ikke overleve. Han sa det ikke var noe gjre med det. Vi skulle bare g hjem og vente p at kroppen min ryddet opp etter seg. Det kunne ta en uke. Flere uker. Men det skulle skje. Vi skulle vente p aborten.

Vi var s sint. Dennis var sint. Jeg var sint. Jeg var nyoperert, sr, trist, og sint. Jeg klarte s vidt rre meg. Ikke hadde jeg smertestillende eller noe. Jeg var bare sint. Jeg klarte ikke tenke p det mer. Hvordan skulle vi g vente p at kroppen skulle abortere vekk det stakkar fosteret. Jeg klarte ikke hndtere det. Vi valgte derfor dra tilbake. F alt vonde ute av verden, f sykehuset til fullfre det de startet. Vi valgte ta abort p sykehuset. Hvordan skulle jeg g vente i flere uker p at det skulle skje. Alt var s vondt. Jeg tenkte ikke klart. Ingen av oss gjorde det.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Og jeg angrer s forferdelig den dag i dag. Hva om han hadde overlevd ved et mirakel? Hvorfor valgte vi gjre det? Jeg fler meg s lurt. Ikke en gang beklaget de seg for hva de hadde gjort. De innrmmet aldri feil. Og jeg burde skjnt det, nr jeg s kirurgen ble lettet da vi kom tilbake og fortalte at vi skulle ta abort. Hadde vi ikke gjort det, men latt kroppen gjre det selv. S hadde vi hatt en sak. Fordi dette er faen meg ikke greit.

Dette var den frste av mange vanskelige ting jeg og Dennis skulle gjennom. For det er vel slik man blir sterkere. bli dratt gjennom dritten og overlever. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne bare fortsette med samme prevangsjon med en gang. S dum som jeg var, s brukte jeg p-ring igjen. Tre mneder gikk. Tre mneder senere, ble jeg gravid igjen. Denne mistet vi ogs. Kroppen taklet det ikke, og renset seg selv. Kroppen var ikke klar for en ny graviditet. Jeg skiftet prevangsjon. Fortrengte det svangerskapet ogs. To svangerskap p tre mneder. Jeg grt s mye den perioden. Dennis viste ikke hva han skulle gjre stakkar. Men hva var det gjre? Ingenting. Jeg gikk tilbake p jobb allerede to uker etter operasjonen. Folk underet og lurte flt p hvorfor jeg var sykemeldt. Fordi slik var det der. Sykemeldte jeg meg, var det sprsml. Jeg flte jeg mtte nevne noe, fordi jeg ikke ville bli beskyldt for sykemelde meg uten grunn. Der gikk jeg og brte p min hemmelighet. Og Dennis. I flere mneder kunne jeg plutselig begynne grte p kveldene. Fordi jeg ikke skjnte hva som skjedde. Eller hvordan det skjedde. Eller hvorfor. Jeg turte ikke si noe. Jeg trodde alt var min feil.

S kjre deg. Blir du noen gang behandlet urett. Behandlet som dritt. Snakk med noen. Fortell. Det er ikke alltid som du tror. Du har mer rettigheter enn du tror. Det skal ikke vre slik. Du skal ikke fle det slik. Det er ikke rettferdig.

Hver gang jeg ser p magen min eller ser kroppen min i speilet. S ser jeg de tre kuttene og tenker p deg. Lille miniPetter. Du skulle blitt to r i r. Jente eller gutt, det vet vi aldri. Men vi kalte deg det fordi. S unnskyld. Unnskyld for at jeg ikke viste bedre. Unnskyld for at det mtte ende slik. Unnskyld for at du ikke en gang fikk se verden fordi noen tok s feil. Du ble sviktet. Vi ble sviktet. Unnskyld for at du aldri fikk en sjanse.

I den pedagogiske perfekte verden

  • 16.10.2017, 20:35

Er det noe jeg har lrt som foreldre, s er det velge ordene sine varsomt. da tenker jeg ikke p banneord. Men vanlige ord. Ord som beskriver flelser. Man er s redd for si de feile ordene, fordi du skal ikke virke som om du er noe du ikke er. Du vil jo ikke at noen skal tro du ikke er bra nok, eller at du gjr noe galt. At du ikke er som alle andre. " kjefte p barna". Det finnes ikke lengre det. Det er ikike lov til bruke ordet kjefte. Du skal ikke kjefte. Du skal alltid sette deg ned p barnets niv snakke lavt og rolig med dem. Og jeg er enig i det jeg, for all det. Det er ikke det jeg sier. Men ingen kjefter jo. Det finnes tydeligvis ikke en forelder som har kjeftet p sitt barn i 2017. Jeg merker litt eldre foreldre. Alts de som kanskje har blitt besteforeldre. De som oppdro barn, fr. De bruker ordet kjefte. Og da mener jeg ikke i en sammenheng av at du hyler og roper alle usaklige ord. Men nr man hever stemmer og blir kjempe streng. De kaller det for kjefte. Men n, n m du ikke finne p bruke de ordene en gang. Da blir du sett ned p, og du er ikke en god forelder. Jeg ler inni meg, nr jeg hrer noen si at de aldri har hevet stemmen til et barn. "Kun hvis de holder p bli kjrt p av en bil, da hever jeg stemmen min." Men aldri ellers. De har aldri i sitt liv kjeftet. Fordi det ikke heter kjeft, det heter vre streng. Folk er livredde for bruke feil ord.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Et annet ord som er blitt  skummelt bruke er "sint". Du fr ikke lov til bli sint som foreldre. Alts, hva tror folk foreldre gjr nr de er sint? Slr? For det fles ut som om folk tror det, da dette ordet er noe man tydeligvis aldri skal bruke til sine barn. Du skal aldri si du er sint til et barn. "Nei, n er mamma litt sint." Du skal si "streng". N er mamma streng! Hvorfor skal vi ikke lre barna vre at det er lov til bli sint p andre menneskers handlinger? Hvorfor er det s flt fortelle et barn, at nr du slo mamma i ansiktet. S gjorde det meg sint og trist. Jeg lrer Eleah at det er lov til vre sint. Man kan bli sint p andre mennesker. Men det handler om hva du gjr nr du er sint. Jeg prver lre henne at, hvis du er sint. S er det lov til fle p det. Men du skal ikke sl eller kalle noen stygge ting. Du kan g for deg selv, og rope. Du kan trampe hardt i bakken. Du kan hoppe opp og ned. Men ikke vr slem mot andre. Og det synes jeg er greit. Hvordan ellers skal man lre de takle flelsene sine? Jeg har hrt mange si "Nei man sier ikke sint! Man sier streng!". Hvorfor det? Man m jo lre.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

 Man skal heller aldri bruke ordet "slem". Fordi barn er ikke slem. De gjr aldri noe slemt. Er det virkelig sant? Mener du at et barn aldri gjr en slem handling? Nei vettu hva. Noen av de mest utspekulerte menneskene kan vre barn. Fordi de er barn. De har ikke lrt enda. Hvorfor er det galt fortelle et barn, at det f. eks er slemt bite noen? Jeg skjnner det om det er en ettring som ikke vet enda. Men om du er fire, fem, seks r, s vet du at det ikke er lov til bite. Er det ikke en slem handling gjre det likevel da? Eller har jeg missforsttt ordet?

Jeg tar meg selv stadig vekk i g p tr rundt foreldre jeg ikke kjenner. Man m jo for guds skyld ikke finne p ytre en sterk mening, tenk om de er uenige. Jeg merker selv, jeg bruker ordene ?streng? og ikke sint. Og jeg sier ikke kjefte. Fordi jeg er livredd for hva andre synes. Men vet du hva? Jeg er sren meg ikke alene. Har du aldri kjeftet p ditt barn? Da har du enten det snilleste og minst utfordrende barnet p jord, eller s har du barn under 3 r, eller s juger du. Eller s har du en tlmodighet fra en annen planet. Plis, send meg litt da!

Jeg vil bare avslutte med si. At n m ikke dere tro jeg gr rundt bare kjefter p mine barn, haha. Jeg skriver dette for gjre folk bevisst. For fortelle mitt poeng. Og det er. En gang i blandt, er det lov til bli lei. En gang i blandt skjer det at foreldre kjefter. En gang i blandt s er barnet ditt slem. Av og til, s blir du sint! Og du trenger ikke har drlig samvittighet over det. Jeg sier ikke man skal g rundt og kalle barnet sitt slem. Men de gjr slemme handlinger av og til. Og det er viktig lre de hva slem betyr. Ikke bare pakke de i bobleplast og late som om ingenting er galt. N har jeg enda ikke kjeftet p minstemann. Men s er han en baby. S hper ikke dere gr tror jeg kjefter p babyen min. Men nr du forteller fireringen din, rolig, 10 ganger. At du skal ikke sl, du skal ikke hyle, du skal ikke delegge fordi du er sint. Men istede s ler de deg i ansiktet. Da er det menneskelig glippe meg kjeften. 

vite at man betyr noe.

  • 15.10.2017, 23:19

Jeg kjenner den kryper... mot meg.  I rykk og napp. Plutselig s slr den meg som et slag i ansiktet. Helt uforberedt. Hvert r s er det en ting jeg gruer meg til, blant alle ting jeg gleder meg til om vinteren. Vinterdepresjonen. Hvert r s fr jeg dette i en liten mild grad. Ikke lenge, ikke hele tiden. Men noen dager og noen kvelder. Nr roen senker seg, og alle andre sover. Nr jeg sitter vken og hrer alle andre sover. Nr jeg skulle sovnet for lenge siden. Da kommer den og banker p. Jeg innser det som regel ikke fr vinteren er over. At det er den som var rsaken til alle de tankefulle nettene.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Ja, det er faktisk en greie. Sk det opp. De vet ikke helt hvorfor man fr det. Men tror det har med lyset gjre faktisk. Det er disse kveldene jeg kjenner p alle flelsene mine. Ikke bare de gode. De kveldene jeg kanskje tenker veldig mye. Ikke bare p ntid, men fortid. Egentlig vil jeg ikke skrive om det en gang. Fordi da tenker jeg bare mer p det. Men jeg vet jeg ikke er alene. Og det er jo derfor jeg liker blogge. n frem til folk. La andre vite at de ikke er alene. At det kommer bedre dager. Og at man skal holde fast. Fle seg en del av noe. Vre sammen. Jeg har ftt s mange meldinger av forskjellige lesere fra bloggen og seere fra snapchat p bde mammahjerter og privat bruker. Hvor folk sier de er s glade for alt vi deler. At det hjeler folk se lys i tunellen og vite at de faktisk ikke er alene. vite at alt dette, det er normalt. Det er ikke bare deg. Tenk ha en slik innflytelse p noen? Det fr en jo bare til ville fortsette. Det er slike tilbakemeldinger som holder meg gende med blogg og vlog. vite at man gjr en forskjell. At noen faktisk sitter hjemme og sjekker lista si p snapchat, for se om jeg har lagt ut noe. At noen venter p oppdateringer. Det er s rart tenke p. Men det er flott tenke p. Det er s gy! S til alle dere som leser bloggen min. Kommenterer, liker. Til alle dere vakre som sender meg daglige meldinger p f.eks snapchat hvor dere flger meg. Alt fra et "haha" eller "Ha en fin dag", til lange flotte og personlige meldinger. Dere er s fantastiske, alle sammen. Og jeg prver s godt jeg kan svare alle og en hver. Takk for at dere er der ♥

SPRSMLSRUNDE - Hva lurer du p?

  • 15.10.2017, 10:19

Jeg spurte dere p snapvhat om det var interesse for en sprsmlsrunde. Og det var det absolutt. Veldig mange hadde screenshottet den snappet. S da kjrer vi p! Hvis det er noe dere lurer p. Alt fra stort til smtt, s er det n du har sjensen til sprre. Ingen sprsml er for sm og ingen for store. Tror jeg da, hehe. Jeg vet ikke om jeg blir svare p video eller i ett innlegg. Jeg m se ann hvor lite eller mye sprsml det blir, og hva som kommer. S da er det bare fyre ls dere <3 Bare legg igjen en kommentar under. S kan du sprre med navn, eller anonymt hvis du ikke vil jeg skal vite hvem som spr.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Det vre avhengig av noe

  • 09.10.2017, 12:55

For ikke s lenge siden, s inns jeg noe. Hvor kjip sykdommen min faktisk er. For de som ikke vet det, s har jeg astma. Det er en kronisk betennelse eller irritasjonstillstand i luftveiene. Astmaanfall utlses av en eller flere av flgende faktorer: allergifremkallende stoffer som pollen, muggsopp og hustvmidd, tobakksrk, stv, forurensing, tke, kulde, ulike gasser, sterke lukter, stress, medisiner, fysisk aktivitet, virusinfeksjoner og noen medikamenter.

Hva skjer i luftveiene?

Det er srlig tre faktorer som hver for seg forrsaker anfall;

  • Krampe i muskulaturen rundt luftveiene.
  • Irritasjon/betennelse (inflammasjon) i slimhinnene i luftveiene som ikke er forrsaket av infeksjon. Betennelsen frer til hevelse i slimhinne, luftveiene blir forsnevret, trangere og det blir tyngre puste.
  • Slimopphopning i luftveiene.

(kilde: naaf.no)


Dette er ikke et ?stakkars meg? innlegg. Det er s mange der ute med det. Men jeg deler bare mine tanker.

Det er forskjellige grader ogs. 1-5, hvor 1 er mild og 5 er svrt alvorlig. I flge testen jeg tok for 1,5 r siden hos doktor s har jeg vist 4, alvorlig. Dette er noe jeg ble fdt med. De fleste er heldig og vokser det av seg rundt 18-20 rs alderen. Skjer ikke det innen da, er det nok kronisk. Jeg har aldri blitt bedre, siden jeg fikk det. S det er helt sikkert kronisk. Men siden jeg har levd med det hele livet, s har jeg liksom aldri tenkt over det. I alle fall ikke sett p det som noe alvorlig. Eller livsfarlig. Eller sett p det som en sykdom. P skjemaer osv s glemmer jeg huke av ?kronisk sykdom? av og til. Fordi det er s normalt for meg, og jeg vet ikke av noe annet. S jeg tenker ikke over det hele tiden. Jeg husker da jeg var veldig lita. Jeg kan ikke ha vrt mer enn 2-3 r. Det er nesten det eneste minnet jeg har fra den tiden tror jeg. Vi skulle p sykehuset for sjekke meg for astma. Da hadde jeg lenge vrt syk og de skulle finne det ut. Jeg husker jeg gledet meg og hpet jeg hadde det. Fordi det s s gy ut med medisin. Alts? n var jeg veldig liten. Men det er utrolig hva man tenker som barn.

SAMSUNG CAMERA PICTURES


Med andre ord, astma er en liten bitch. Og det er ting overalt som trigger astmaen. Vinter, stv, luft. Alt. I tillegg har jeg en haug med allergier som ikke gjr det bedre. Jeg har i tillegg en haug med allergier, s trigging det er det nok av. Jeg tar en medisin med kortison i hver morgen og kveld, dette er for holde astmaen i sjakk. Lettere sakt s mater jeg lungene direkte med steroider. Hres sykt ut men det er slik. Men tilbake til det jeg skulle si. For ikke s lenge siden, s kjente jeg at jeg ble s tung i pusten igjen. Jeg mtte ty til den ?kun ved behov/nd? medisina veldig ofte.  Jeg var potte tett. Se for deg puste gjennom et sugerr hele tiden. S kjennes det ut som man glemmer puste. Med andre ord, sykt ubehagelig! S jeg ble jo veldig bekymret. Hvorfor funker ikke medisinen? Det gikk tre dager fr jeg kom p sjekke om den faktisk var tom. Og det var den. Jeg vet, da flger du drlig med? S det vil si, bare fordi jeg ikke fikk tatt medisin en dag. S ble jeg syk. Etter tre dager, klarte jeg ikke g opp 4.etg uten pause fordi jeg var helt tett i lungene.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Det var da jeg inns det. Hvor ufattelig avhengig jeg er av noe. Og det vrste jeg vet er vre avhengig av noe. Flelsen av ikke klare det alene. Flelsen av mtte trenge noe som kanskje plutselig ikke er tilgjengelig. Tenk om jeg ikke bodde i Norge. Da er det ikke sikkert jeg hadde ftt det jeg trengte. Tenk p de stakkar barna i fattige land som kanskje til og med ikke vet det er fordi de har astma at de ikke fr puste. Der gr de uten medisiner.Tenk om den medisinen ikke ble tilgjengelig for meg mer. Skulle jeg bare d jeg da? Da inns jeg hvor alvorlig sykdom det faktisk er. Og hvor for gitt jeg hadde tatt det at jeg har tilgang p medisin. Den er jo selvflgelig ikke gratis, men jeg har i alle fall mulighet til ha det. Det er det ikke alle som har. Jeg ble faktisk veldig stressa. Jo mer jeg tenker p det. M jeg dytte i meg kortison og steroider resten av livet? Til jeg blir gammel og likevel skal d? Shit s ubehagelig tanke.

Jeg husker nr jeg var lita. Jeg mtte bruke en maske p vinteren slik at jeg ikke skulle f anfall hele tidene. det eneste jeg tenkte p den gang, var hvor teit jeg s ut. Jeg husker jeg alltid var syk. Konstant forkjlet, alltid tett. Hoste, snrr og trer. Enda den dag i dag, blir jeg ofte syk. Og lenge syk. P grunn av den hersens sykdommen. Jeg er nettopp blitt frisk etter tre uker med forkjlelse. Tre uker, p grunn av astma og allergier. Jeg hpet og hpet at Eleah ikke skulle f det. Hun er n straks 4 r. Og har ikke et lite tegn til astma en gang, tvert i mot! Men s kom barn nummer to. Og jeg hper og hper. Men det er alt man kan. Hpe.

Missforst meg rett. Det finnes MYE verre sykdommer ha. Mye verre tilstander vre i. Men likevel, man vil jo ikke at barna sine skal gjennom noe slikt.

Om meg

Anna Marie

Her finner du alt fra hverdag, tull og oppskrifter til sterke meninger om alt og ingenting.

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no