anna marie rabben

- fra bygd til by -

Hvorfor jobber du ikke?

  • 14.11.2017, 22:31

Du vet når du har så mange tanker i hodet at du klarer ikke å sortere ut hvilke av de du skal si eller skrive? Vel slik har jeg det for tiden. Jeg fatter det ikke. Hvorfor er jeg et så stressa menneske? Det er jo forferdelig slitsomt. For ikke å snakke om hva det gjør med helsa. Selv om jeg ikke trenger å stresse, så gjør jeg det. Hva skjer med det. Jeg har litt perioder. Gode og vonde perioder. Noen dager jeg føler for å dele alt i verden, andre dager jeg føler for å gjemme meg under en stein. Jeg er så stressa for tiden, og jeg tror jeg vet hvorfor. Mange vet sikkert at jeg ikke har en fast jobb akkurat nå. Jeg er ikke ansatt noen steder. Så jeg måtte krype til korset og dra meg til den lange pinlige veien til NAV. Hvorfor det er pinlig? Jo, fordi når du går hos NAV så er det en god rekke fordommer som kommer med. Herregud, jeg leser daglig om hva alle mener om ?slike folk?. Hvor grusom vi er. Hvor late, hvor dumme. Altså? nei. Orker ikke begynne en gang for det var ikke poenget mitt. Poenget mitt er. For at jeg skal få gå hos de så må jeg jo selvfølgelig ?behandle? hva som ?feiler meg? eller hva jeg skal kalle det. Jeg har jo snakket om det tidligere. Jeg sliter med angst. Ja, jeg vet. Følger du meg på snapchat f.eks så er det det siste du hadde tippet. Å behandle denne angsten vil si å gå til psykolog. Å snakke om det.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Så hvorfor er dette noe jeg virkelig ikke ser frem til? Jo? jeg har hatt det så fantastisk dette året når det kommer til angsten i forhold til tidligere. Jeg har aldri klart å kontrollere det så bra som jeg har nå. Men angsten vil alltid være en del av meg. Den vil alltid være der og komme som den vil. Men som sakt, man kan få en viss kontroll på det. En viss? jeg håndterer min angst ved å ikke snakke om det. Legge tankene vekk i det sekundet jeg tenker på det. Prøve å lure meg selv til at jeg ikke har det. Det har funket for meg. Men, nå må jeg begynne å snakke om det igjen. Ripe opp i gamle sår. Faen ta. Jeg veit at når jeg nå går til legen på fredag for å få en henvisning. For så å faktisk få en time. Altså? jeg veit at jeg kommer til å gå langt ned i kjelleren. Begynne å snakke hver uke, kanskje flere gang i uka om hva angst er og hva det gjør mot meg. Nei fytti grisen, det er ikke noe jeg gleder meg til. Men tydeligvis så må jeg det.

Så kommer alle disse spørsmålene fra venner og familie. Hva vil du bli? Hva skal du studere? Studere eller jobbe? Det er jo bare å få seg en jobb. Altså, jeg skjønner folk lurer. Alle tror vel jeg skal sitte på rævva og ikke gjøre en dritt når Lukas starter barnehagen. Det kan folk legge fra seg med en gang. For slik blir det ikke. Selv om jeg ikke er fast annsatt en plass og har en plass å gå til hver dag, så jobber jeg med mitt her hjemme, samtidig som jeg jobber med meg selv. Og det ingen tenker på. Jeg er faktisk 22 år. Jeg er ikke så gammel enda. Skal jeg vite nå hva jeg skal gjøre resten av mitt liv? Jeg prøver å finne ut hva jeg vil, men synes virkelig ikke det er en lett jobb. Hva om jeg starter en studie som tar fem år og angrer på tredje året? Jeg kjenner så mange som gjør dette. Slutter fordi de tenkte seg ikke om lenge nok. Det er min største frykt. Og ikke fullføre noe jeg starter. Å kaste vekk tid. Ja men det er vel bedre å studere enn å gå hjem? Nei, jeg vil heller jobbe til jeg finner ut hva jeg vil studere.Så jeg vil være sikker i min sak. Og ja, jeg har forferdelig lyst på en jobb å gå til hver dag jeg. Seriøst, har du en så er jeg der! Men det er ikke så lett. Jeg kødder ikke en gang. Du finner ikke noen med puls på denne kloden som har så forbanna lyst på en jobb å gå til hver dag som meg.

Men så er det når jeg begynner å søke jobber jeg virkelig går langt ned i depresjons og angst kjelleren. Så tilgi meg om det ikke er barnemat for meg å starte det helvette. Er så dårlig gjort. Jeg vet hvor fantastisk jeg hadde vært i arbeid. Jeg elsker å jobbe. Men det å faktisk klare å bevise dette til noen, det er der jeg svikter. Å skryte av meg selv. Ikke har jeg en dritt av erfaring å vise til heller. Her i Oslo skal du jo ha minst 5 år erfaring, 3 år ditt 2 år datt, alle verdens kurs og førerkort. Åssen i hævlette skal jeg få erfaring når ingen lar meg prøve? Det verste er at jeg aldri har et snev av angst på arbeid. Da går jeg i et modus hvor ingen kan knuse meg. Jeg veit det er så mange som tenker nå at ?herregud ta deg sammen, alle gjør dette.? Ja kan hende det. Men når angsten står på. Man er så splitta. Når jeg ikke har angst så er jeg den mest selvsikre i verden. Ok da, kanskje ikke så sikker. Men veldig! Jeg er frempå, utadvendt og gøyal. Jeg er meg selv. Men så kommer denne angsten og banker på. Og trekker meg ned. Og gjør meg til en usikker liten dritt. Ikke greit! Er det rart jeg gruer meg til å muligens få frøken angst på døra igjen? Nei.
Jada jada, en dag må jeg se frykten i øynene og hoppe i det igjen. Hvis jeg ikke klarer å finne noe jeg vil studere snart... så er det vel bare å hive seg i dritten igjen. Svarte...


Jeg kødder ikke, er du arbeidsgiver og trenger ett stykk awesome Anna. Hola at me! Haha, seriøst.

6 Kommentarer

Fru Jacobsen (@frujacobsenno)

15.11.2017 kl. 08:49
Du er tøff som deler ❤️ Som du sier om man følger deg på snap ser man det ikke. Du er bare super kul og super morsom ❤️

Jeg har selv alvorlig sosial angst. Jeg er mamma til fire, men er ikke på foreldremøter fordi det er folk der jeg ikke kjenner eller som jeg føler dømmer meg uten å kjenne meg. (Har en laaaaaaang mobbehistorie som gjør dette).

Håper du finner ut sv det med angsten, jobb og utdanning ❤️ digger deg 😘

Anna Marie

15.11.2017 kl. 13:50
Fru Jacobsen (@frujacobsenno): Ååh, tusen takk <3 Ja synd det er slik... skjønner hva du mener :/ Tusen takk <3

Marit

15.11.2017 kl. 09:17
Dessverre er det blitt sånn i dag at man må ha utdannelse for å få en jobb, og de som ikke har det kommer ikke så langt i arbeidslivet ... Men om du har en master eller bachelor å vise til, så er det helt topp. Selv om den ikke en gang har noe med den jobben du søker å gjøre.

Jeg er for tiden som deg, en nav-snylter! Jeg har en utdannelse fra forrige århundre en gang, mista jobben etter 20 år, fikk ny jobb ... men gikk rett i kjelleren etter et lite år. Har vært ut og inn til alle mulige kontroller til leger og sykehus, og nå har de hengt alt på fibromyalgiknaggen. Og det er bare noe jeg innbiller meg, sier legen min. Det sitter i hodet! Går foreløpig ikke til noen psykolog, for jeg har en masse dritt som jeg ikke vil rippe opp i. Det er nemlig ikke det som har skjedd som er tankespinnet mitt, men redselen for fremtiden, økonomien og hele greia ... Lykke til. Du har i det minste en fordel: DU ER FORTSATT UNG og har hele livet foran deg. :)

Anna Marie

15.11.2017 kl. 13:51
Marit: Uff det hørtes ikke greit ut nei :/ Ja sant som du sier, jeg har heldivis mange år forran meg.. Lykke til <3

Bæstmor

15.11.2017 kl. 14:27
He shøl angst, sosial angst og depresjon + adhd (alt diagnostisert hos profesjonelle, så ingen selv diagnostisering :P)

Ette mi ærfaring så hjælpe ikkje psykolog æn dritt :/ :P du sitt dær å snakke om alt som e dritt og dæm sitt dær å hørre på uten å gi nokka form for kunstruktive tbakemeldinga. Bare sånn «ja ka følt du når d skjedd» og lignende bullshit... Æineste som e kjækt me dæm e at du har nånj andre enn ka familie og vænna å dump shit?n din på :P

går åsså på nav å har fått me jobb igjennom dæm så e ikkje nå typisk «nav-snylter». Vil ikkje si at d e nå nederlag å gå til Nav for å få hjelp me å komme igang med arbeidslivet. :)

Lykke t Anna! Ta hær klara du lætt!:) <3

Anna Marie

15.11.2017 kl. 14:48
Bæstmor: Åååh tusen takk <3 Ja det som er så dritt at jeg MÅ til psykolog for å få betalt av NAV... evig ond sirkel, bllææh. Klem!

Skriv en ny kommentar

Om meg

Anna Marie

Her finner du alt fra hverdag, tull og oppskrifter til sterke meninger om alt og ingenting.

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits