anna marie rabben

- fra bygd til by -

Jaget etter å være den perfekte mor.

  • 13.10.2017, 00:35

De siste fem årene i mitt liv er de jeg lever for. Tenk det? Det skulle 17 år og to barn til for at jeg skulle bli lykkelig. Selvfølgelig har jeg mørke dager som alle andre.  Men du forstår ikke en gang hvor mørke dager jeg hadde tilbake i tid. Jeg tenker at livet mitt startet som 17 år. Jeg var ung, umoden. Viste ikke hva i all verden jeg holdte på med.  Jeg tenkte jeg var moden nok til å ta vare på et barn. Jeg var jo ikke det. Ikke der og da. Det var ikke før etter jeg faktisk fikk barnet jeg ble voksen. Det skjedde så fort. Så brått. Hvis du spør hvem som helst av mine gamle klassekamerater, så er jeg sikker på at de sier det samme. Jeg var den siste som skulle overleve av oss. Jeg var i alle fall ikke den som skulle vokse opp så fort og bli et familiemenneske. Hadde noen fortalt meg  da jeg var 16 år, at dette ble livet mitt. Jeg hadde aldri i verden trodd på dem. Ikke litt en gang. Dette med å bli mamma som ung, er noe jeg kunne skrevet om hundre gang. Fordi det er noe som engasjerer meg. Det er livet mitt. Det er meg.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg er det du kaller et løvetannbarn. Det tørr jeg endelig å si høyt. Jeg tørr å si høyt, at jeg overlevde. Mot alle odds. Jeg reiste meg, og sto stille gjennom storm og uvær. Gjennom helvette. Jeg fikk alltid høre at !Anna, du har så mye. Du er så mye. Du må bare tro på deg selv!!. Men det er ikke før nå, jeg tørr å tro på dette. Jeg hadde så lite tro på meg selv. Det er så trist å tenke på. Jeg blir oppriktig lei meg av å tenke på det. Jeg fikk også høre "Du ødelegger et barns liv. Hvordan kan du bære frem et barn til verden så ung som du er? Du har ikke noe å by et barn!". Men jeg snudde ryggen til og gikk min egen vei. Fordi jeg måtte faktisk bare klare det. Jeg hadde ikke noe valg. De første 2 årene som mor, besto av å bevise alt og alle at jeg var like mye verd som mamma som alle dere andre. Fordi jeg hadde alltid dobbelt så mange øyne enn en vanlig mor, rettet mot meg. Folk var alltid raskere ute med å dømme meg, enn en mor som var voksen. Jeg hadde ekstra mye å bevise.  De første to årene mine gikk på å bevise alle, at jeg klarer dette jeg også.  Jeg er en mor, jeg også.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

"Når du har hatt en dårlig barndom og ikke blitt behandlet bra, så blir du heller ikke en god mor da du ikke vet noe annet." Tenk at noen sa det? Tenk at noen fikk seg selv til å si det? Det var en stund jeg trodde på det. Jeg gikk og tenkte hele tiden "Men jeg er jo ikke en god mor. Jeg vet ikke hva det er å være en god mor." Jeg gikk og ventet på at jeg skulle feile. At jeg virkelig skulle gjøre noe galt. Tenk at de ordene fikk meg til å tvile på meg selv, så mye. Frem til jeg innså at, selvfølgelig blir jeg å feile på noen plasser. Det er bare menneskelig. Men å fortelle meg at jeg ikke er egnet som mor, fordi jeg ikke hadde de beste rollemodellene rundt meg som barn. Det er ikke greit. Ingen burde få høre det. Det handler om å løfte hverandre, ikke tråkke på.

Tenk, at de to første årene som mor. Var alt jeg gikk og tenkte på "nå feiler jeg. Nå kommer barnevernet" Det er ingen hemmelighet at jeg er fosterbarn. Og når du er fosterbarn og samtidig blir gravid som 17, så er det vel forståelig at barnevernet er nysgjerrig på deg som mor. Jeg fikk jevnlig besøk av barnevernet i nesten to år etter jeg fikk barn. Hvor jeg blir stirret opp og ned. Analysert. Har hun kontakt med barnet? Hvordan responderer hun til barnet? Hvordan snakker hun med barnet? Er det ryddig nok hos dem? Er klærne til barnet skittent? Hullete? Du kan jo tenke deg hva som gikk gjennom hodet mitt. Når du vet hvilken stor makt de sitter med. Jeg holdte pusten, i to år. Hadde jeg ikke vært fosterbarn, så hadde de ikke vært der. Men kun fordi jeg hadde blitt behandlet urettferdig som barn, så ble jeg nå straffet for det nå. Og hadde de hengende over meg. Missforstå meg rett. Jeg vet de er der for å vite at barnet har det bra. De fant fort ut at det ikke var en grunn til å være der. De sa egentlig takk og farvel etter et halvt år. Men bare fordi det var så viktig for meg å bevise at jeg klarte dette, så lot jeg de komme enda ett og et halvt år. Frivillig.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg var så opptatt av å gjøre alt perfekt i starten. Turte ikke å innrømme hvor hardt det faktisk er. Hvor slitsomt det er. Hvor mye man kan feile. De to første årene gikk jeg på hælene og smilte. Det var en gang Eleah falt og slo seg på nattbordet. Hun fikk en kjempestor donaldkul. Alle foreldre vet hvor vanlig dette er. Og det vet jeg nå også.  Jeg vurderte faktisk å holde henne hjemme fra barnehagen. Fordi jeg var så utrolig redd for at barnehagen skulle tro jeg hadde gjort dette mot henne. Jeg var så redd for at de skulle sende inn en bekymringsmelding. Fordi jeg vet hvor stor makt en bekymringsmelding har. Det var to bekymringsmeldinger som rev meg vekk fra min familie da jeg var elve år. Ti år senere finner de ut at det ikke var et sneva ord sannhet i de bekymringsmeldingene. Er det da rart at jeg blir redd? Når jeg vet, det bare er at de riktige menneskene må skrive de riktige ord før noen kommer og henter deg mens du hopper tau på skoleplassen i de nye irriterende, grønne arve støvlene dine. Og du ikke får sakt farvel til dine foreldre. Du får heller ikke sett din far på ett år. Eller tatt med deg en eneste ting. Ikke en tannkost en gang. Og plassert hos totalt fremmede mennesker. Er det rart man blir redd?

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Vi bestemte oss for å flytte oss til Oslo. Jeg hadde alltid lyst til å flytte til storby. Jeg følte også at dette ble vår nye start. En plass jeg kunne puste og kanskje til og med være meg selv. Det er en av de beste avgjørelsene jeg har gjort i livet mitt tror jeg. Altså, jeg er glad i bygda mi. Det er jeg virkelig. Og menneskene der. Men det å flytte for meg, har gjort alt. Det har gitt meg rom til å puste. Til å vokse. Til å være meg selv. Til å blomstre og gi blanke i hva alle andre synes. Jeg tørr å påstå at denne "sjenerte" siden til mange jeg kjenner har, er et bygdafenomen . Jeg kjenner så mange som har flyttet til en plass som er så stor at ikke alle kjenner alle. Man er ikke redd for å bli dømt. Det er ingen som står klar til å snakke om hva du har gjort galt eller feilet på. Og de vennene. De BLOMSTRER. Akkurat som meg. Men nå er det ikke det som er poenget mitt. Poenget mitt er. Jeg har det bare bedre og bedre med meg selv. Jeg har lært meg å kjenne meg selv. Jeg har blitt meg selv. Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg lengre. Og herregud så deilig det er. Du fatter det ikke en gang. Det og ikke konstant gå rundt å tenke på hva andre tror eller tenker om deg. Det er så befriende.  Det er så fantastisk deilig. Og jeg håper du gjør det også.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg vet nå, at jeg er en god mor til mine barn. Ja, det er dager de ser for mye på tv. Det er dager de får for mye sukker. Det er dager jeg hever stemmen min for høyt. Det er dager jeg bare vil løpe vekk fra alle sammen og rope høyt i skogen alle de lengste banneordene du kan tenke deg. Barna mine faller og slår seg en gang i blant. Den ene nesten hver dag.  Det er dager hvor jeg ikke orker å lage middag. Det er dager jeg ikke orker å leke med de. Det er dager hvor jeg bestikker med godsaker. Det er dager jeg ikke orker å lese nattahistorie. Det er dager hvor jeg ikke orker å rydde rommene til barna. Det er dager jeg gråter fordi jeg er så sliten. Det er dager jeg ikke er den perfekte mor. Det er dager jeg feiler. Men jeg reiser meg opp igjen. Alle mennesker feiler. Ingen i verden har kapasitet til å aldri gjøre noe feil. Ingen har kapasitet i verden til å alltid være den perfekte mor. Slutt å stresse med å prøve å imponere alle rundt deg. Ikke gjør det for andres del. Ikke vær redd. Senk skuldrene og vit at du ikke er alene. For det er nemlig slik. Som foreldre så kan man feile av og til. Og det er da det gjelder at man klatrer tilbake på salen. Tørker tårene. Retter opp ryggen, og prøver igjen. Det tok meg 4 år og endelig tørr å innrømme. Jeg gjør feil. Jeg er ikke alltid perfekt. Men jeg prøver alltid så godt jeg kan. Og det gjør vi alle. Så husk. Fortsett å prøv. Du er bra nok.

14 Kommentarer

Cecilie kristiansen

13.10.2017 kl. 00:42
Du er en suuuuper mamma <3

Anna Marie

13.10.2017 kl. 01:17
Cecilie kristiansen: åh så snill du er! <3

eiheks

13.10.2017 kl. 01:00
Når jeg var småbarnsmamma ble jeg sengeliggende pga bekkenplager. Jeg følte meg mildt sagt udugelig og når helesøster skrøt av meg, protesterte jeg heftig og sa jeg var langt fra noen perfekt mor. Da satt hun blikket i meg og sa noe jeg aldri har glemt:

Du er barnas viktigste rollemodell akkurat nå. Du er den de vil måle seg med. Tenk de stakkar barna dine om du var perfekt. De vil aldri kunne måle seg med deg og alltid komme til kort.

Himmel så mange ganger jeg trøstet meg litt med at mine barns rollemodell var langt fra umulig å overgå! :D

Anna Marie

13.10.2017 kl. 01:18
eiheks: for noe fantastisk å si! Det skal jeg ta med meg videre <3

Madelen Berg

13.10.2017 kl. 09:52
Jeg blei så glad for å se hva du valgte å dele her i dag! For det her har jeg venta en stund på å få høre fra deg selv! <3

Du er absolutt den beste mammaen Eleah og Lukas kunne fått! I dems tanker og hjerte ER du den perfekte mamma <3

Anna Marie

13.10.2017 kl. 10:10
Madelen Berg: åååh så godt å høre Madelen! Tusen takk det samme <3

Minrefleksjon

13.10.2017 kl. 11:14
Så godt du skriver. Alle gode tanker til deg!!

Anna Marie

13.10.2017 kl. 11:33
Minrefleksjon: Åh tusen takk!

Kristine

13.10.2017 kl. 11:52
Du e ei fantastisk mamma før gullan dine<3 helt sinnsykt ka nån kan Finn på å slæpp ut av munn sin altså🤦🏼‍♀️ Fortsett akkurat sånn som du gjør❤️

Anna Marie

13.10.2017 kl. 11:52
Kristine: Åååh tusen takk <3

Maya

13.10.2017 kl. 12:37
Dette var utrolig sterkt, erlig, åpent også vakkert å lese Anna!❤ jeg sitter her med tårene i øynene og svelger ekstra på kaffen min for å få vekk den.såre klumpen i halsen som bare vokste og vokste da jeg leste dette.

Du er så utrolig sterk, reflektert, modig, omsorgsfull og voksen! De fleste har virkelig noe å lære av deg Anna!❤❤

Er så utrolig glad på dine vegne at du har det bedre nå og at du kom deg gjennom det, og jeg er så stolt over å kjenne ett så unikt varmt menneske som deg!❤

Alle burde hatt en Anna i livet sitt!❤ takk for at du er i mitt, og takk for at du skriver sånne innlegg så andre skjønner at de ikke er alene i sitt!❤

Anna Marie

13.10.2017 kl. 12:40
Maya: Åååh herregud du gjør dagen min <3 Glad i deg Maya <3

Bloggleser

14.10.2017 kl. 00:17
Hei Anna! Det var tøft og modig gjort av deg å dele så mye personlig.

Syns du er flott mor, og dere er en veldig koselig familie ☺ Ble overraska og lei meg over hva du har vært gjennom i din oppvekst... Tror Oslo var et bra valg du tok👍Det er en super by å bo i. Og godt å starte litt på nytt igjen ☺

Heier på deg, du sterke kvinne! Lykke til videre med den gode jobben du gjør i heimen ❤ ☺👍

Anna Marie

14.10.2017 kl. 06:42
Bloggleser:åh så hyggelig av der! Tusen takk -<3 betyr mye å høre!

Skriv en ny kommentar

Om meg

Anna Marie

Her finner du alt fra hverdag, tull og oppskrifter til sterke meninger om alt og ingenting.

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits