anna marie rabben

- fra bygd til by -

Sykehuset tok fra oss vårt første barn

  • 17.10.2017, 23:11

Kjære lille engelen vår. Du skulle bli to år rundt Mai en gang. Men det ble du ikke. Du rakk ikke å bli født en gang. Du kom deg ikke lengre enn til 9 uker i magen. Det er ikke uvanlig å miste et barn så tidlig i svangerskapet. Det skjer dessverre de aller fleste at man mister et barn i løpet av livet. Men det som ikke er så vanlig, er hvordan vi mistet deg. Hvorfor vi mistet deg. Jeg har bært på dette i to år. Jeg tenker ofte på det enda. Hvor urettferdig behandlet vi ble. Angrer på at jeg ikke gjorde noe med det. Anger på anger på anger. Undringer over hva som skjedde. Jeg har vært sint. Lei meg. Fortvilet. Kvalm. Full av dårlig samvittighet. Og det er ikke bare meg. Men kjæresten min også. Det var like tøft for han. Jeg har sett Dennis gråte en gang. Det var denne dagen.

Dette er noe begge to har bæret på for oss selv. De færreste vet det. Det er vel derfor jeg sitter her og gråter når jeg skriver det. Fordi jeg ikke har sakt det høyt. Jeg har ikke fått håndtert det som jeg burde. Men vi velger å dele det. Fordi ingenting med dette var riktig. Og det er så mange der ute som blir urettferdig behandlet. Og jeg håper så inderlig at, hvis noe lignende måtte skje en stakkar der ute. Så håper jeg at de ikke tier.

Det var i høsten, 2014. Vi bodde enda på Tingvoll. Vi leide vårt første hus sammen. Jeg, kjæresten og jentungen. Vi var nyforelsket. Hun var snart ett år gammel bare. Jeg jobbet, Dennis passet Eleah hjemme. Hun hadde ikke startet barnehagen helt enda. Eller så var hun vel nettopp startet. Jeg husker den morgenen. Jeg har aldri våknet så brått i hele mitt liv. Det var ikke hvor brått jeg våknet som var rart. Det var hva jeg gjordet. I det sekundet jeg våknet, så reiste jeg meg. Jeg tror ikke jeg hadde åpnet øynene en gang, før jeg hadde begynt å gå. Jeg hadde drømt jeg var gravid, og følte det på hele kroppen at det stemte. Jeg gikk på prevangsjon, nuva ring (p-ring). Så det var jo ikke plana å få et barn nå. Jeg går rett på badet, finner frem en test jeg hadde liggende. Bruker den og venter. Der lyser det mot meg. Clearblue forteller meg "3+". Det betyr du er forbi tre uker gravid. Jeg får store øyner, og løper inn til Dennis som enda sover. "Dennis du må våkne! Se!", sier jeg før jeg setter meg på fanget hans på dyna, og stikker testen foran ansiktet hans. Han myser med øynene og skjønner ingenting stakkar. Han stirrer og stirrer før han innser at det er en positiv graviditetstest han ser på. "Wow! Er det sant? Oi!" Vi begge er like overasket.

Siden jeg hadde brukt p-ring mens jeg ble gravid, så viste jeg ikke hvor langt jeg var på vei eller noe. Så vi fikk time hos gynekolog i Kristiansund uka etter. Hele den uka så snakket vi sammen om dette svangerskapet. Vi hadde virkelig begynt å glede oss. Vi hadde til og med gitt han et kallenavn. Så ivrig var vi. Minipetter. slik som bestefar. Dennis sang til og med lille petter edderkopp til magen min. Ja, vi var så kort på vei, men det viste ikke vi. Vi bare gledet oss over det lille vi hadde skapt.  Vi gledet oss så fælt. Herregud, skjer dette virkelig? Hele den bilturen så snakket vi sammen. Hvordan skulle vi gjøre dette? Hva skulle vi gjøre? Skulle Dennis starte å studere? Jobbe? Hvor langt var jeg på vei? Tenk at vi hadde laget et barn sammen. Vi var så lykkelige. Eleah skulle bli storesøster. Vi skulle bli en større familie!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Vi kommer frem. Jeg husker jeg så andre fra Tingvoll hos gynekologen. Ånei, nå sprer ordet seg at vi skal ha barn tenkte jeg. Det var min lille bekymring der og da.Vi ventet. Ventet og ventet. Så roper de meg opp "Anna Rabben." Hjertet mitt hoppet. Herregud vi skal få se babyen vår! Vi leide hender inn. Jeg kledde av meg og satte meg i stolen. Jeg skulle ta innvendig ultralyd for å finne ut hvor langt jeg var på vei. Dennis satt i stol rett ved min side. Inn kommer ei dame. Blond, kjempe krøllete hår. Jeg husker jeg beundret håret hennes. Hun hilste og startet undersøkelsen. Mens hun holdte på, så begynte hun å spørre. "Har du noe smerter på ene siden av livmoren?" Øhm? jeg tenkte. Hvorfor spør hun om det? Kanskje hun spør med tanke på at livmoren skal vide seg ut? Det er jo normalt ved svangerskap. "Det murrer litt, men jeg har ikke noe spesielle smerter. Burde jeg?" Hun fortsetter å stirre. Så blir hun veldig seriøs. "Hmmm" Sier hun. Jeg spør, "Får jeg ser hjertet?" Hun svarer ikke. "Er det noe galt?" Hun svarer ikke. "Det er noe galt, hva er det?" Pulsen min stiger. Jeg skjønner det er noe. Hun ser på meg og svarer "Jeg vet ikke, jeg kan ikke si noe enda. Men det ser ut som om du har svangerskap utenfor livmoren."

Hva? Jeg husker den følelsen enda. Det var som en murstein traff meg i ansiktet. Det var som om jeg så meg selv utenifra. Jeg ble så ssatt ut. Det kom så ut av det blå. Jeg ble kvalm. Jeg gråt. Jeg skjønte ikke hva det betydde. Hva betyr det? Hva er det? Spurte jeg febrilsk. Kan du fjerne den ultralyden fra meg, hva skjer nå? Jeg ble helt fra meg. "Vent litt, noen andre må komme å se." Jeg begynte å gråte. Jeg ser på Dennis. Han ser helt tom ut i blikket. Lei seg, skuffet. Tom. Men tvinger frem et smil. "Det går bra kjære. Dette ordner seg" Inn kommer det en eldre mann. Han undersøker meg og bekrefter det damen hadde sakt. Jeg bare ligger der og stirrer i taket. Klarer ikke helt forstå at dette skjer meg. Han forklarer at babyen sitter fast i egglederen. At av og til så kommer ikke egget seg til livmoren. At om vi ikke operer fort så kan den sprekke og jeg mister ene egglederen. Jeg hadde ikke ord. Jeg klarte ikke si hva jeg ville si. Jeg bare stirret. Det var alt jeg maktet å gjøre. De forklarte at operasjonen skulle bare ta 30 minutter. Og at de kanskje måtte fjerne ene egglederen min, som da ville si at det blir vanskeligere å få barn igjen. Det ble jo bare verre og verre. Ikke bare mister vi barnet men jeg kan miste ene egglederen min? Det er som de sier i en slik situasjon. Verden raste og alt føltes urettferdig.

Vi ble satt opp til operasjon allerede neste dag. På turen hjem, så sa vi ikke et pip. Vi har aldri vært så stille før. Dennis bare tok tak i hånda mi og kysset den. Klemte den. Tørket en tåre. Tørket flere tårer. Slapp ikke. Jeg tittet over på han, han gråt. "Vår lille Petter..."

Vi kom hjem. Ordnet barnevakt til Eleah. Jeg var så redd. Jeg har angst for å bli kuttet i. Det er en skikkelig fobi jeg har. Jeg er så redd. Det å ikke ha kontroll. Og dette ble første gang jeg går under kniven. Hele den kvelden så gråt jeg. Vi tok våre farvel. Ja han var bare 9 uker gammel. Men det var et liv der. Det skulle bli vårt barn. Morgenen kom og jeg ville bare bli liggende. Alt føltes meningsløst. Men jeg kunne ikke. Egglederen kunne jo sprekke. Vi kjørte til sykehuset. Ble plassert på en hard stol hver bland alle andre som ventet på noe. Der skulle vi vente flere timer. Jeg var sulten da jeg hadde fastet meg i mange timer. Jeg var trist. Jeg ville ikke være blant folk. Men der satt vi på venteværelse. Og holdte tilbake tårene. Jeg klarte ikke mer, så jeg gikk og snakket med en sykepleier. Forklarte at jeg skulle opereres snart, og spurte pent om det var mulighet for å være en annen plass å vente. Det gikk greit, og vi ble sendt til dagligstuen tror jeg det het. Der lå det mange mennesker som sikkert enten skulle opereres eller hadde blitt. De dro gardinene for så vi fikk privatliv. Jeg fikk disse blå sykehusklærene, og en pille jeg ikke husker hva var. Jeg tror det var paracet, fordi jeg hadde forklart hvor redd jeg var. Som om den skulle hjelpe... Jeg satt å ventet og trodde noen skulle komme å forklare meg hva som skulle skje, men det skjedde jo aldri. "Da er det din tur." Hva nå? Men hva skjer nå? Kan noen forklare? Jeg kunne se hvor vanlig dette var for dem. De gikk på autopilot alle sammen. Dennis kysset meg og betrygget meg om at dette skulle gå bra. Det skulle jo bare ta en halvtime.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg stirrer i taket i det jeg blir trillet. Teller alle lysene jeg triller forbi. Ikke gråt nå Anna, tenkte jeg. Ikke la de se deg gråte. Du har ikke noe å gråte for. Dette skjer kvinner og menn hver dag. Og mye værre til. Slutt å gråt, folk dør i verden for pokkern. Ta deg sammen. Jeg holdte tårene tilbake.

De triller meg til utenfor operasjonsstuen. Der ligger jeg alene. Livredd. Jeg ligger der noen minutter før noen kommer og henter meg. Flytter meg over til operasjonsbordet. Derfra, trodde jeg at de skulle forklare meg litt hva de skulle gjøre. Eller bare si noe så lite som "Nå stikker jeg deg. Dette vil svi." Ingen sa et eneste ord. Jeg hadde til og med fortalt i forveien at dette var noe jeg virkelig var redd for. Dette var angsten min. De tar tak, river og løfter meg. Ingen kommuniserer med meg. Jeg konstant skvetter fordi noen plutselig løfter shorta mi. Noen løfter bena mine. Noen sprer bena mine. Jeg følte meg som en ubrukelig dukke. Hun som skulle sette inn veneflon stakk feil flere ganger, før hun siden av ble irritert og gjorde det selv. Noen andre løftet plutselig begge beina mine og satte de fast inni noen svære gule og svarte tunge greier som lignet en kjempe gips. Der lå jeg, naken nedentil og følte meg blottet og som søppel. Folk løftet, dro, stakk meg. Ikke noen av de forklarte hva som skjedde. Eller ga meg en forvarsel. Ingen kommuniserte med meg. Plutselig brenner det i hele venstre hånda mi. Jeg ser noen løfter masken med narkose over ansiktet mitt. "Stopp!? Roper jeg." Hva skjer nå? Hvorfor brenner det i hånda mi? Dette kan ikke stemme. Det gjør kjempe vondt! Hva ga dere meg? Er dette narkosen? Hva holder dere på med. Snakk til meg for faen!" Så ble det mørkt.

Jeg våkner så vidt. Jeg er fortsatt fjern etter narkosen. Knusk tørr i munnen. Ser på klokken og får helt sjokk. Det var nå gått veldig mange timer siden de trillet meg inn. Dette kan ikke stemme. Ser en sykepleier. Spør henne "Hvordan gikk det? Måtte dere fjerne ene egglederen? Er barnet vekk?" Hun svarer kort "Så så. Det ordner seg nok."

Det kommer inn en sykepleier igjen. Jeg spør det samme. "Det var ikke noe baby der". Hva? Hæ? Hva mener du? Jeg blir fort trillet tilbake til dagligstuen. Jeg ligger med tusen spørsmål. Til slutt fikk jeg maset meg til telefonen min så jeg fikk ringe Dennis og fortelle han hvor jeg var. "Herregud, går det bra? Jeg trodde du var død! Du har vært borte i fire timer!"

Der hadde Dennis sittet. Uten noe informasjon. Det som skulle ta en halvtime, tok fire timer. Dennis fikk aldri noe oppdatering. Han hadde spurt både sykepleiere og resepsjon. Hva skjedde, hvorfor tar det lang tid? Har det skjedd noe? Er det noe galt? Lever hun? Vi sitter nå sammen. Hvorfor vil ingen snakke med oss? Vi spør og spør. Får samme beskjed. "Kirurgen som opererte deg sitter i et viktig møte nå." Vi ventet og ventet. Kanskje alt var en feil? Kanskje fosteret har det bra? Kanskje de berget? Eller kanskje egglederen min sprakk? Endelig får vi snakke med kirurgen. Der satt han. En litt eldre mann. Høy, tynn. Hvit frakk. Vanskelig å lese.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Han starter. "Det viser seg at det ikke var et barn i egglederen din." Vi sitter der som to spørsmålstegn. Hva er dette for noe tull? Betyr det at jeg fortsatt er gravid? Vi fikk et snev av håp. "Barnet du bærer lå i livmoren slik det skulle. Det vi så på ultralyden som vi trodde var et foster i egglederen, må ha vært en tarm." Vi begge måper. En tarm? Du tok feil av en tarm og et foster? To mennesker tok feil? Hva betyr dette for fosteret jeg bærer?

Han forklarer at under operasjonen ble det brukt en klype/verktøy, som holdte hardt rundt livmoren min. Slik at de kunne flytte på den og røre den. Med andre ord, de hadde klemt på livmoren min i fire timer. Han fortalte oss videre at på grunn av dette og selveste operasjonen og at det var så tidlig. Så ble ikke dette fosteret å overleve.  Igjen, var vi uten ord. Jeg var uten ord. Bortsett fra de fire ordene som gikk om og om igjen i hodet mitt. "Du drepte barnet mitt. Du drepte barnet mitt. Det stakkars uskyldige fosteret som skulle bli vårt barn." Tenke jeg. Jeg ble kvalm. Stakkar stakkar barn. Som lå der helt fin og frisk. Det skulle ikke overleve. Han sa det ikke var noe å gjøre med det. Vi skulle bare gå hjem og vente på at kroppen min ryddet opp etter seg. Det kunne ta en uke. Flere uker. Men det skulle skje. Vi skulle vente på aborten.

Vi var så sint. Dennis var sint. Jeg var sint. Jeg var nyoperert, sår, trist, og sint. Jeg klarte så vidt å røre meg. Ikke hadde jeg smertestillende eller noe. Jeg var bare sint. Jeg klarte ikke tenke på det mer. Hvordan skulle vi gå å vente på at kroppen skulle abortere vekk det stakkar fosteret. Jeg klarte ikke håndtere det. Vi valgte derfor å dra tilbake. Få alt vonde ute av verden, få sykehuset til å fullføre det de startet. Vi valgte å ta abort på sykehuset. Hvordan skulle jeg gå å vente i flere uker på at det skulle skje. Alt var så vondt. Jeg tenkte ikke klart. Ingen av oss gjorde det.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Og jeg angrer så forferdelig den dag i dag. Hva om han hadde overlevd ved et mirakel? Hvorfor valgte vi å gjøre det? Jeg føler meg så lurt. Ikke en gang beklaget de seg for hva de hadde gjort. De innrømmet aldri feil. Og jeg burde skjønt det, når jeg så kirurgen ble lettet da vi kom tilbake og fortalte at vi skulle ta abort. Hadde vi ikke gjort det, men latt kroppen gjøre det selv. Så hadde vi hatt en sak. Fordi dette er faen meg ikke greit.

Dette var den første av mange vanskelige ting jeg og Dennis skulle gjennom. For det er vel slik man blir sterkere. Å bli dratt gjennom dritten og overlever. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne bare fortsette med samme prevangsjon med en gang. Så dum som jeg var, så brukte jeg p-ring igjen. Tre måneder gikk. Tre måneder senere, ble jeg gravid igjen. Denne mistet vi også. Kroppen taklet det ikke, og renset seg selv. Kroppen var ikke klar for en ny graviditet. Jeg skiftet prevangsjon. Fortrengte det svangerskapet også. To svangerskap på tre måneder. Jeg gråt så mye den perioden. Dennis viste ikke hva han skulle gjøre stakkar. Men hva var det å gjøre? Ingenting. Jeg gikk tilbake på jobb allerede to uker etter operasjonen. Folk underet og lurte fælt på hvorfor jeg var sykemeldt. Fordi slik var det der. Sykemeldte jeg meg, var det spørsmål. Jeg følte jeg måtte nevne noe, fordi jeg ikke ville bli beskyldt for å sykemelde meg uten grunn. Der gikk jeg og bærte på min hemmelighet. Og Dennis. I flere måneder kunne jeg plutselig begynne å gråte på kveldene. Fordi jeg ikke skjønte hva som skjedde. Eller hvordan det skjedde. Eller hvorfor. Jeg turte ikke si noe. Jeg trodde alt var min feil.

Så kjære deg. Blir du noen gang behandlet urett. Behandlet som dritt. Snakk med noen. Fortell. Det er ikke alltid som du tror. Du har mer rettigheter enn du tror. Det skal ikke være slik. Du skal ikke føle det slik. Det er ikke rettferdig.

Hver gang jeg ser på magen min eller ser kroppen min i speilet. Så ser jeg de tre kuttene og tenker på deg. Lille miniPetter. Du skulle blitt to år i år. Jente eller gutt, det vet vi aldri. Men vi kalte deg det fordi. Så unnskyld. Unnskyld for at jeg ikke viste bedre. Unnskyld for at det måtte ende slik. Unnskyld for at du ikke en gang fikk se verden fordi noen tok så feil. Du ble sviktet. Vi ble sviktet. Unnskyld for at du aldri fikk en sjanse.

Du skal vel være prinsesse på halloween du?

  • 17.10.2017, 12:04

Det er snart den tiden på året. Den tiden alle barn kan løpe rundt i nabolaget og tigge godis på dørene til folk. Nå er det vel ganske mange år siden jeg gjorde det sist, men jeg husker jeg gledet med veldig. Det er jo noe spesielt med det. hvor ofte kan man det liksom! Eleah gikk ikke i fjor. hun hadde ikke skjønt så mye uansett. Pluss jeg var høygravid med krykker. Dennis arbeidet helt sikkert. Så vi følte ikke hun gikk glipp av noe uansett. Men i år derimot! Hun ELSKER jo godteri. Altså jeg er sikker på hun kunne buttet både meg og lillebror med en godispose. Neida, joda... neida. Men jo, hun elsker godteri. Så å få vite at man kan ringe på alle dørene og spørre om godter! HVA? Se for deg å være 4 år snart å få den beskjeden. Så er det dette med å kle seg ut da. I fjor som i år. I fjor var det karnevall. Da var det den vanlige "ja du skal vel være prinsesse du?". Hvis alle skal klage på å slutte å putte barna våre i båser, så må vi vel egentlig starte selv da? Så i år i stedenfor å spørre "Vil du være prinsesse i år?". Så spurte jeg henne "Hva vil du kle deg som?". Spiderman. Spiderman vil hun være. Og det skal hun få da synes jeg. Spørs bare om hun endrer mening. Det går i Pippi, Elsa, Hulken og Spiderman. Så spent hva hun velger. I fjor var hun Kaptein Sabeltann. Det kostymet har hun enda. Kanskje hun vil være det? Hmmm... Tror egentlig kanskje hun ikke bryr seg så hardt, så lenge det er godteri å få. Haha!

Hva skal dere være i år?

I den pedagogiske perfekte verden

  • 16.10.2017, 20:35

Er det noe jeg har lært som foreldre, så er det å velge ordene sine varsomt. Å da tenker jeg ikke på banneord. Men vanlige ord. Ord som beskriver følelser. Man er så redd for å si de feile ordene, fordi du skal ikke virke som om du er noe du ikke er. Du vil jo ikke at noen skal tro du ikke er bra nok, eller at du gjør noe galt. At du ikke er som alle andre. "Å kjefte på barna". Det finnes ikke lengre det. Det er ikike lov til å bruke ordet kjefte. Du skal ikke kjefte. Du skal alltid sette deg ned på barnets nivå å snakke lavt og rolig med dem. Og jeg er enig i det jeg, for all det. Det er ikke det jeg sier. Men ingen kjefter jo. Det finnes tydeligvis ikke en forelder som har kjeftet på sitt barn i 2017. Jeg merker litt eldre foreldre. Altså de som kanskje har blitt besteforeldre. De som oppdro barn, før. De bruker ordet kjefte. Og da mener jeg ikke i en sammenheng av at du hyler og roper alle usaklige ord. Men når man hever stemmer og blir kjempe streng. De kaller det for å kjefte. Men nå, nå må du ikke finne på å bruke de ordene en gang. Da blir du sett ned på, og du er ikke en god forelder. Jeg ler inni meg, når jeg hører noen si at de aldri har hevet stemmen til et barn. "Kun hvis de holder på å bli kjørt på av en bil, da hever jeg stemmen min." Men aldri ellers. De har aldri i sitt liv kjeftet. Fordi det ikke heter kjeft, det heter å være streng. Folk er livredde for å bruke feil ord.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Et annet ord som er blitt  skummelt å bruke er "sint". Du får ikke lov til å bli sint som foreldre. Altså, hva tror folk foreldre gjør når de er sint? Slår? For det føles ut som om folk tror det, da dette ordet er noe man tydeligvis aldri skal bruke til sine barn. Du skal aldri si du er sint til et barn. "Nei, nå er mamma litt sint." Du skal si "streng". Nå er mamma streng! Hvorfor skal vi ikke lære barna våre at det er lov til å bli sint på andre menneskers handlinger? Hvorfor er det så fælt å fortelle et barn, at når du slo mamma i ansiktet. Så gjorde det meg sint og trist. Jeg lærer Eleah at det er lov til å være sint. Man kan bli sint på andre mennesker. Men det handler om hva du gjør når du er sint. Jeg prøver å lære henne at, hvis du er sint. Så er det lov til å føle på det. Men du skal ikke slå eller kalle noen stygge ting. Du kan gå for deg selv, og rope. Du kan trampe hardt i bakken. Du kan hoppe opp og ned. Men ikke vær slem mot andre. Og det synes jeg er greit. Hvordan ellers skal man lære de å takle følelsene sine? Jeg har hørt mange si "Nei man sier ikke sint! Man sier streng!". Hvorfor det? Man må jo lære.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

 Man skal heller aldri bruke ordet "slem". Fordi barn er ikke slem. De gjør aldri noe slemt. Er det virkelig sant? Mener du at et barn aldri gjør en slem handling? Nei vettu hva. Noen av de mest utspekulerte menneskene kan være barn. Fordi de er barn. De har ikke lært enda. Hvorfor er det galt å fortelle et barn, at det f. eks er slemt å bite noen? Jeg skjønner det om det er en ettåring som ikke vet enda. Men om du er fire, fem, seks år, så vet du at det ikke er lov til å bite. Er det ikke en slem handling å gjøre det likevel da? Eller har jeg missforstått ordet?

Jeg tar meg selv stadig vekk i å gå på tær rundt foreldre jeg ikke kjenner. Man må jo for guds skyld ikke finne på å ytre en sterk mening, tenk om de er uenige. Jeg merker selv, jeg bruker ordene ?streng? og ikke sint. Og jeg sier ikke kjefte. Fordi jeg er livredd for hva andre synes. Men vet du hva? Jeg er søren meg ikke alene. Har du aldri kjeftet på ditt barn? Da har du enten det snilleste og minst utfordrende barnet på jord, eller så har du barn under 3 år, eller så juger du. Eller så har du en tålmodighet fra en annen planet. Plis, send meg litt da!

Jeg vil bare avslutte med å si. At nå må ikke dere tro jeg går rundt å bare kjefter på mine barn, haha. Jeg skriver dette for å gjøre folk bevisst. For å fortelle mitt poeng. Og det er. En gang i blandt, er det lov til å bli lei. En gang i blandt skjer det at foreldre kjefter. En gang i blandt så er barnet ditt slem. Av og til, så blir du sint! Og du trenger ikke har dårlig samvittighet over det. Jeg sier ikke man skal gå rundt og kalle barnet sitt slem. Men de gjør slemme handlinger av og til. Og det er viktig å lære de hva slem betyr. Ikke bare pakke de i bobleplast og late som om ingenting er galt. Nå har jeg enda ikke kjeftet på minstemann. Men så er han en baby. Så håper ikke dere går å tror jeg kjefter på babyen min. Men når du forteller fireåringen din, rolig, 10 ganger. At du skal ikke slå, du skal ikke hyle, du skal ikke ødelegge fordi du er sint. Men istede så ler de deg i ansiktet. Da er det menneskelig å glippe meg kjeften. 

8 tips til å få mer aktive barn!

  • 16.10.2017, 17:43

Inneholder sponset produkt.

Hei dere!

I dag tenkte jeg å komme med mine tips til å få barna mer aktive! Det er ikke alltid like lett å holde barna aktive. Å da snakker jeg ikke om aktiviteter som fotball, håndball, friidrett, dans osv. Men å være aktiv i hverdagen. I verden, blir barn bare mer og mer late. Nå er ikke Norge de som er værst, men det er jo alltid fint å bli mer aktiv uansett. Jeg føler jeg selv var mye mer aktiv da jeg var barn enn jeg ser noen barn er den dag i dag. Igjen, dette gjelder absolutt ikke alle. Derfor er det jo veldig fint å finne lette små løsninger i hverdagen, som kanskje kan hjelpe til.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

 

- Så her kommer 10 tips til å få litt mer aktivitet i hverdagen -

  1. Gå til barnehagen/skole. Det er jo ikke alle som faktisk har muligheten til det. Men hvis du har, gjør det! Her kan jeg bli mye flinkere selv. Ja, det er mer styr og ork. Men det er jo så verd det! Starte dagen med en fin gåtur.
     
  2. Planlegg. Det kan være de minste ting. Men så lenge man faktisk planlgger, så blir det faktisk også lettere. Få en rutine på ting. F.eks planlegg å dra borte en tur i helga. Om det bare er en spasertur til butikken med barna, eller i skogen for å spikke pinner i to timer.
     
  3. Legg av litt tid. Etter du har hentet i barnehagen. Har du ikke en liten halvtime til overs før dere må inn å spise middag? Bare en liten halvtime i hagen. Jeg velger å tro de fleste finner en halvtime, om de bare vil. Eller på helg. Må du virkelig vaske gulvet i dag? Kan dere ikke heller dra på fisektur feks? Eller bare leke sisten ute.
     
  4. Gjør det spennende. Hvis problemet er at barnet ikke orker, fordi de heller vil sitte inne med ansiktet i skjermen sin. Så prøv å finn på noe spennende! La de lete etter lørdagsgodet med en liten skattejakt. Lag hinderløyper. Koder de må løse. Det er så mange muligheter.

    SAMSUNG CAMERA PICTURES
     
  5. Bruk god tid. Jeg selv kunne oppleve før, at jeg ikke orket å gå tur den dagen. Fordi jeg viste hun var i en trasseperiode. Så jeg orket ikke ta noen kamp. "Det er ikke lov. Ikke gjør slik. Nei det er farlig! " Men jeg fant fort ut. Hvis jeg bare planla litt og la av veldig god tid. Så stresser du ikke. Du er mer tålmodig. Så er det dette med å bare la de utforske. La de klarte i treet, la de rulle i gjørma. La de ta på alle mulige kvister og blad de finner. De blir fornøyde, du slipper å gå å pille på alt. Og alle får en bedre opplevelse og dag. Bare la de holde på selv.

     
  6. Ork! Med late foreldre, kommer late barn. Jepp. Man blir det man ser. Hvis man selv aldri orker, hvorfor skal de orke? Prøv å se på det som at når du er aktiv, så er de aktive.
     
  7. Besøke hverandre. Jeg ser veldig fort at Eleah blir mer kreativ når hun er sammen med venner. De underholder hverandre, og utforsker verden sammen. Vi var på Leos Lekeland med veninna hennes fra barnehagen. I fire timer lekte de sammen! Når hun er der alene, så blir hun lei etter kanskje to.

    SAMSUNG CAMERA PICTURES
     
  8. ReimaGo. Hvis problemet ligger i at de rett og slett ikke vil ut. Det er mer ved eldre barn kanskje. Men da vil jeg faktisk tipse om ReimaGo. Jeg ble invitert på et event hvor vi fikk utdelt en sensor til hver av barna våre. Dette er en liten rund dings som ser ut som en klokke. Man kan ha den på hånda eller i lomma. Det er ikke en gps, det eneste den gjør er å ta opp aktiviteten til barnet. Så kobler du den med en app, for å se hvor mye aktiv. Jo mer aktiv, jo lengre kommer man på banen. Eleah syntes det var kjempe stas! Du får kjøpt den på nettsiden deres, her.

    SAMSUNG CAMERA PICTURES

    Reima ønsker å rette fokus på hvor viktig det er med hverdagsaktiviteter. Derfor  utfordrer de barn verden rundt til å bli mer aktive. Målet deres er å samle opp 1 000 000 aktivitetstimer. Du kan se hvor mange timer de har samlet opp på nettsiden deres, HER.
    Hvis du registrerer timene ditt barn er aktiv hos de, er du mer i trekningen på ukentlige premier. og hovedpremien som er en reise for hele familien til Finnland.  #millionhoursofjoy #reimekidventure

Oppskrift - Kalvestek med glaserte gulrøtter og potetkrem.

  • 16.10.2017, 12:53

Hei dere!

Jeg tenkte jeg kunne dele kalvestek oppskriften med dere. Nå jeg jo jeg på ingen måte kokk, så dette er bare slik jeg gjør det. Så om det er noen kokker der som rynker på nesen, hahah. Så få det være. Godt blir det! Det er en del smør i denne oppskriften, haha. Slik typisk bestemormiddag. Digg var det i allefall!

Du trenger:

Kavlestek

♥ Kalvestek (vi hadde en på ca 1,2kilo. Men regn med en time steketid per kilo) ♥ Smør 2-3 ss ♥ Salt og pepper ♥ en halv løk, 1 gulrot (dette er valgfritt. Jeg bruker det for å få ekstra smak i kraften).

Potetkrem

♥ Ca 7-8 poteter (medium store) ♥ ca 1 dl melk eller fløte ♥ salt og pepper ♥ 3 ss smør

Saus

♥ 2 SS hvetemel ♥ 2 SS smør ♥ Kraft fra kalvestek ♥ Salt og pepper ♥ 1 skive brunost (kan sløyfes) ♥ 1 ts sennep (kan sløyfes)♥ evt sukkerkulør for en mørkere saus

Glaserte gulrøtter

♥ 4 gulrøtter ♥ 2 SS Brunt sukker ♥ 2 SS smør ♥ 2 båter sitron

Sett stekeovnen på 160 grader med over og undervarme. Smelt smør i en stekepanne. Jeg valgte å krydre før bruning. Noen gjør det etter, så det velger du selv. Etter du evt har krydret med salt og pepper, brun steken på alle sider i stekepannen.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Kutt opp 1 gulrot i skiver og løken i båter og ha i ildfastform. Dette er som sakt valgfritt, men det gir ekstra smak til kraften.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Sett i steketermometer i den tykkeste delen av kjøttet. Kjernetempraturen skal vise 60 grader. Men husk den stiger med ca 5 grader etter du har tatt den ut av ovnen for å hvile, så gjerne ta den ut litt før 60 grader. Ønsker du helt gjennomstekt kjøtt så kan du vente til den viser 70 grader.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Potetkrem

Skrell potetene og kutt de i mindre biter slik at koketiden ikke er unødvendig lenge. Husk å time det litt da steika tar en stund i ovnen. kok potetene til de er møre, og hell ut vannet. Krydre med salt og pepper. Ha i smør og stamp til smøret smelter. Ha i melk eller evt fløten og stamp og pisk den til den blir kremete.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Glaserte gulerøtter

Skrell og skjær gulrøttene i skiver som på bildet. Ha brunt sukker og smør i en gryte. Ha i gulrot når det har smeltet og dekk resten med litt vann. Kok til de er møre og ta de ut igjen med en skje. La resten av vesken redusere seg til det kun er litt igjen i gryta. Ca 2-3 ss veske. Da har du gulrøttene tilbake i kjelen og rører de rundt i lav varme. Klem ut saften av sitronbåtene og ha i gryta mens du rører.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Saus

Jeg lager alltid denne til slutt da jeg bruker kraften fra kjøttet. Smelt smør, ha i hvetemel. Rør rundt til det blir nøttebrunt, men pass på å ikke svi. Spe ut med kraften fra kalvesteken.Ha i 1-2 skiver brunost, en dæsj sennep og sak til med salt og pepper. Er ikke kraften sterk nok så hadde jeg byttet ut saltet med litt kjøttbuljøng eller kjøekraft. Du kan også ha i litt fløte for en fyldigere saus.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Og det var egentlig det. Håper det blir like godt som det ble her. kalvstek er ikke noe vi har ofte da. Så når vi først har det, hvorfor spare på fløte og smøre haha. Kos deg! ♥

 

Å vite at man betyr noe.

  • 15.10.2017, 23:19

Jeg kjenner den kryper... mot meg.  I rykk og napp. Plutselig så slår den meg som et slag i ansiktet. Helt uforberedt. Hvert år så er det en ting jeg gruer meg til, blant alle ting jeg gleder meg til om vinteren. Vinterdepresjonen. Hvert år så får jeg dette i en liten mild grad. Ikke lenge, ikke hele tiden. Men noen dager og noen kvelder. Når roen senker seg, og alle andre sover. Når jeg sitter våken og hører alle andre sover. Når jeg skulle sovnet for lenge siden. Da kommer den og banker på. Jeg innser det som regel ikke før vinteren er over. At det er den som var årsaken til alle de tankefulle nettene.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Ja, det er faktisk en greie. Søk det opp. De vet ikke helt hvorfor man får det. Men tror det har med lyset å gjøre faktisk. Det er disse kveldene jeg kjenner på alle følelsene mine. Ikke bare de gode. De kveldene jeg kanskje tenker veldig mye. Ikke bare på nåtid, men fortid. Egentlig vil jeg ikke skrive om det en gang. Fordi da tenker jeg bare mer på det. Men jeg vet jeg ikke er alene. Og det er jo derfor jeg liker å blogge. Å nå frem til folk. La andre vite at de ikke er alene. At det kommer bedre dager. Og at man skal holde fast. Føle seg en del av noe. Være sammen. Jeg har fått så mange meldinger av forskjellige lesere fra bloggen og seere fra snapchat på både mammahjerter og privat bruker. Hvor folk sier de er så glade for alt vi deler. At det hjeler folk å se lys i tunellen og å vite at de faktisk ikke er alene. Å vite at alt dette, det er normalt. Det er ikke bare deg. Tenk å ha en slik innflytelse på noen? Det får en jo bare til å ville fortsette. Det er slike tilbakemeldinger som holder meg gående med blogg og vlog. Å vite at man gjør en forskjell. At noen faktisk sitter hjemme og sjekker lista si på snapchat, for å se om jeg har lagt ut noe. At noen venter på oppdateringer. Det er så rart å tenke på. Men det er flott å tenke på. Det er så gøy! Så til alle dere som leser bloggen min. Kommenterer, liker. Til alle dere vakre som sender meg daglige meldinger på f.eks snapchat hvor dere følger meg. Alt fra et "haha" eller "Ha en fin dag", til lange flotte og personlige meldinger. Dere er så fantastiske, alle sammen. Og jeg prøver så godt jeg kan å svare alle og en hver. Takk for at dere er der ♥

Klar for uvær, store og små

  • 15.10.2017, 16:27

God søndag til dere!

Da er det plutselig siste dagen i helga. Vi brukte den på en liten tur ut bla. Jeg var jo så veldig ivrig på å teste de nye klærne til Lukas og jakka mi, så jeg håpet nesten det skulle begynne å regne haha. Nå har jeg endelig både en skikkelig regnjakke og støvler. Så fikk jeg kjøpt et regntrekk til dobbeltvogna i går da vi var i Sverige. De har en så kjekk og stor barnebutikk der. Jeg fikk til og med kjøpt litt utstyr til Lukas, da han faktisk starter i barnehagen snart. Det ble fôret regndress istedenfor jakke og bukse. Bukse har han, så da ble det dress. Er vel kanskje smartest når de er så små. Jeg fant også en lue som ikke hadde ull inni, bare utenpå. Han har jo eksem, og da får han utslett stakkar om han bruker ull rett på huden. Så ble det votter på han, men de var litt vel store. Så nå er det faktisk ingen unnskyldning for å ikke gå til barnehagen hver dag. Annet enn det faktumet at han blir veldig sint på morgenen når vi går da han bare vil hjem å sove i senga, haha.  Men men, det venner vi vel av. Eleah ville sykle litt, så da ble det slik. Hun har jo blitt så flink! Syklet kjempefort. Veldig spesielt å stå å se på hvor fort det kan gå galt. Altså, hun sykler rett frem og kjempe stødig, helt til hun begynner å titte rundt seg og blir distrahert. I det sekundet hun snur seg, så vingler hun og nesten faller. Så vi prøver å lære henne å fokusere litt, så hun slipper å bli så blå og gul av alle fallene til slutt stakkar. Men hun faller jo bare mindre og mindre. 

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Vi var innom skolen som er nedenfor her. Vi tror det er den Eleah hadde bli å gå på om vi fortsatt bor her når hun starter skolen. Og se! De har vennebenk, så herlig ♥ Jeg mener vennebenk var noe noen kom opp med, slik at hvis noen var alene og ikke hadde en venn å leke med i friminuttene. Så kunne man sette seg her, slik at andre kunne komme for å spørre om de ville være med å leke. Det er jo kjempe flott at de har laget det her.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg fikk jo det jeg ønsket. Det startet å regne på vei hjem. Jeg tror jeg var mer blid for det enn Dennis som ikke hadde regntøy på seg. Barna koste seg inni vogna sammen, tørr og fin. Men nå må jeg fikse resten av middagen! I dag blir det kalvesteik med glaserte gulrøtter og potetmos faktisk. Kanskje jeg legger ut oppskrift? Så må dere huske spørsmålsrunden jeg har. Den finner dere her.

Og i morgen er jeg på mammahjerter på snapchat igjen. Det er så hyggelig å snakke med dere der, så kom å si hei ♥

SPØRSMÅLSRUNDE - Hva lurer du på?

  • 15.10.2017, 10:19

Jeg spurte dere på snapvhat om det var interesse for en spørsmålsrunde. Og det var det absolutt. Veldig mange hadde screenshottet den snappet. Så da kjører vi på! Hvis det er noe dere lurer på. Alt fra stort til smått, så er det nå du har sjensen til å spørre. Ingen spørsmål er for små og ingen for store. Tror jeg da, hehe. Jeg vet ikke om jeg blir å svare på video eller i ett innlegg. Jeg må se ann hvor lite eller mye spørsmål det blir, og hva som kommer. Så da er det bare å fyre løs dere <3 Bare legg igjen en kommentar under. Så kan du spørre med navn, eller anonymt hvis du ikke vil jeg skal vite hvem som spør.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Toppen av sjarm

  • 14.10.2017, 20:22

Du vet ikke hva sjarm er før du har sett kanelboller som virkelig er laget, kun av din fireåring. I dag når jeg og pappa kom hjem fra gåturen vår så hadde mamma og Eleah laget kanelboller. Vanligvis når jeg lager mat osv, så klarer jeg ikke la Eleah bidra i finishen f.esk. Hun får være med på det enkle. Rett og slett fordi jeg muligens er litt kontrollfreak og trenger at ting er i orden. Men når jeg kom inn på kjøkkenet og løftet på kjøkkenhåndkle som dekket bollene. Så ble jeg skikkelig rørt og stolt. Eller først trodde jeg mamma hadde prøvd å tvinne bollene. Men i det jeg innså det var kunstverket til en fireåring, så kjente jeg varmen spredde deg fra hjertet mitt. Herregud så sjarmerende! Da innså jeg også at det er viktig å la barna bli med på hele prosessen. Altså neste gang jeg baker boller, så skal hun få rulle boller og gjøre det slik hun vil. Om de så blir store, små, hullete eller rar. Så bryr jeg meg ikke. Se så vakkert ♥ Gode var de også! Et snev av for mye sukker, men det er vel ikke å forvente annet når det er hun som får velge engden, hehe.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Man stopper aldri å lære av sine foreldre. I dag lærte mamma meg at det er viktig å la barna holde på å styre litt. Samma hvor mye søl det blir. Men igjen, så er mamma det mest tolmodige menneske jeg kjenner. Så jeg er ikke overasket ♥ Det er fort gjort å glemme at sine egene foreldre faktisk har oppdratt barn selv også. Det er ofte jeg sier "Okeei, men bare gjør slik og slik" fordi jeg tenker de kanskje ikke vet hvordan. Så sier mamma og pappa "Husk vi har hatt tre unger vi å" før de gjør det de skulle helt uten problem. Fort gjort å glemme!

Endelig fant jeg deg

  • 14.10.2017, 14:14

Jeg har ikke hatt en skikkelig regnjakke siden jeg var et barn. Og jeg har lenge letet etter drømmejakken min. Men ikke funnet enda! Før i dag, hurra! Noen av dere har vel fått med dere at jeg har fått dilla på fargen gul, haha. Eller, jeg har jo alltid elsket den. Men jeg har aldri turt å kjøpe farger før. Det ender alltid med svart. Både i klær og interiør. Men i det siste så tørr jeg mer. Hvorfor styre unna farger når de gjør deg så glad? Jeg tror det har med at jeg er mer sikker på meg selv nå, enn jeg var før. At jeg tørr å være meg selv. Før gjemte jeg meg i kjipe svarte klær. Nå koser jeg meg i gul/sennepsgul jakke, hehe. Jeg og pappa tuslet en tur med Lukas i morrest. Så endte vi på senteret for å titte etter halloween kostyme til Eleah. Og der vettu, på cubus. Så fant jeg jakka jeg har sett i hodet mitt så lenge, haha. Høres veldig dramatisk ut. Men du vet når du finner noen du hadde sett for deg men ikke funnet. Så finner du det plutselig. Jeg så den på en slik utstillingsdukke og tenkte at passer meg helt sikkert ikke. At den er for liten. Men neida, den datt som et skudd. Så da måtte jeg faaktisk bare kjøpe den. Så nå ser jeg frem til regndager, haha. Fordi gult er faktisk utrolig kult!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Hurra for farger!

Bildedryss: Det magiske med høsten

  • 14.10.2017, 12:00

Det er liksom noe magisk med høsten. Kanskje det er fordi jeg er så glad i varme farger. Gul, rød, orange. Det er så vakkert! Jeg har aldri vært en fan av høst før. Men nå så vokset det på meg. Sett bort i fra sykdom som følger med høsten. Så elsker jeg den! Bare se så vakkert ♥

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES

 

Besteforeldre og sukkersjokk

  • 13.10.2017, 22:03

Da var stumpen plantet fint i sofaen, ungene er full av godteri og sovner fint på nedturen etter sukkerrusen som de fikk av bestemor og bestefar, haha. Det er jo så sjeldent, så jeg synes det er helt greit at det får noe ekstra her. Det er jo en del av spenninga med å besøke besteforeldrene. Husker jeg alltid lurte på om bestemor hadde noe tyggis på lur. Eller om oldemor hadde kamferdrops i skåla si. Eleah var i ekstase da pappa kom trippende med den svære godteposen i hånda si. Lukas fikk til og med lurt seg til en smakebit. Det er jo så fint å se at de trives så mye her. De merker vel at jeg er trygge på de, så de blir det fortere igjen de å. Før så besøkte Eleah dem hele tiden. Hun var der helg på helg. Så hun kjenner de jo godt. Men Lukas som er så ung enda og ikke har fått hilset så mye på de enda, han er vel litt mer skeptisk. Nå blir vi jo å møte de mye oftere da de bor nærmere. Så det blir nok ingen problem. Det ble litt sent, men men. Slik er det. I morgen stikker jeg, Dennis og Lukas på en liten sverige handel mens Eleah ville være igjen her å bake boller med bestemor. Tror det er best slik uansett. Ikke så gøy for en fireåring å bli dratt gjennom butikken. Så nå slapper jeg helt av og koser meg skikkelig.

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES

Det er så utrolig god å ha familien nære igjen. Man skjønner egnetlig ikke hva man har før man ikke har det mer, som alle sier. Det høres jo veldig typisk ut, men det er jo av en grunn at alle sier det. Så jeg er så taknemelig for at vi har de mulighetene til å besøke hverandre igjen. Og det er jeg sikker på at barnebarna er også.

Bruke sansene

  • 13.10.2017, 12:52

Tenk det at alt skal læres! Alle sansene skal læres å brukes. Til og med det å lukte må vi lære. I dag lærte lukas seg å lukte og kjenne. Han er en veldig observant og nysgjerrig gutt. Han følger også veldig med på hva andre gjør. Tenker, studerer. Analyserer. Så i dag ville Dennis lære han å lukte. Har du sett noe så vakkert! Hanprøvde så hardt å lukte på den kvisten. Noe så nydelig!

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

I dag kom Dennis veldig tidlig hjem fra jobb. Han har jobbet ekstra denne uken for å få vært sammen med barna. Så i dag ar vi ute en tur i høstværet og utforsket bladene. Så må vi få pakket, hentet Eleah og dratt videre. I dag skal jo Dennis til noen kompiser. Så jeg tar med meg barna som jeg fortalte tidligere, til mamma og pappa. Gleder meg! Savner de så mye nå. Er gøy å kunne ta med barna dit og slippe å være alene. Så får jeg jo i tillegg en hjelpende hånd. Eleah gleder seg masse vet jeg. Så var det jo dette med å få med seg alt. For det er mye! Reiseseng, klær, flasker og bleier. Håper virkelig jeg ikke glemmer noe viktig.

Så vil jeg bare takke for alle de fantastiske tilbakemeldingene på det forrige innlegget mitt. Blir veldig rørt av alle de fine ordene som tikker inn på både kommentarer og i meldingsboksen mine. Dere alle er fantastiske ♥ Du kan lese det her.

 

Jaget etter å være den perfekte mor.

  • 13.10.2017, 00:35

De siste fem årene i mitt liv er de jeg lever for. Tenk det? Det skulle 17 år og to barn til for at jeg skulle bli lykkelig. Selvfølgelig har jeg mørke dager som alle andre.  Men du forstår ikke en gang hvor mørke dager jeg hadde tilbake i tid. Jeg tenker at livet mitt startet som 17 år. Jeg var ung, umoden. Viste ikke hva i all verden jeg holdte på med.  Jeg tenkte jeg var moden nok til å ta vare på et barn. Jeg var jo ikke det. Ikke der og da. Det var ikke før etter jeg faktisk fikk barnet jeg ble voksen. Det skjedde så fort. Så brått. Hvis du spør hvem som helst av mine gamle klassekamerater, så er jeg sikker på at de sier det samme. Jeg var den siste som skulle overleve av oss. Jeg var i alle fall ikke den som skulle vokse opp så fort og bli et familiemenneske. Hadde noen fortalt meg  da jeg var 16 år, at dette ble livet mitt. Jeg hadde aldri i verden trodd på dem. Ikke litt en gang. Dette med å bli mamma som ung, er noe jeg kunne skrevet om hundre gang. Fordi det er noe som engasjerer meg. Det er livet mitt. Det er meg.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg er det du kaller et løvetannbarn. Det tørr jeg endelig å si høyt. Jeg tørr å si høyt, at jeg overlevde. Mot alle odds. Jeg reiste meg, og sto stille gjennom storm og uvær. Gjennom helvette. Jeg fikk alltid høre at !Anna, du har så mye. Du er så mye. Du må bare tro på deg selv!!. Men det er ikke før nå, jeg tørr å tro på dette. Jeg hadde så lite tro på meg selv. Det er så trist å tenke på. Jeg blir oppriktig lei meg av å tenke på det. Jeg fikk også høre "Du ødelegger et barns liv. Hvordan kan du bære frem et barn til verden så ung som du er? Du har ikke noe å by et barn!". Men jeg snudde ryggen til og gikk min egen vei. Fordi jeg måtte faktisk bare klare det. Jeg hadde ikke noe valg. De første 2 årene som mor, besto av å bevise alt og alle at jeg var like mye verd som mamma som alle dere andre. Fordi jeg hadde alltid dobbelt så mange øyne enn en vanlig mor, rettet mot meg. Folk var alltid raskere ute med å dømme meg, enn en mor som var voksen. Jeg hadde ekstra mye å bevise.  De første to årene mine gikk på å bevise alle, at jeg klarer dette jeg også.  Jeg er en mor, jeg også.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

"Når du har hatt en dårlig barndom og ikke blitt behandlet bra, så blir du heller ikke en god mor da du ikke vet noe annet." Tenk at noen sa det? Tenk at noen fikk seg selv til å si det? Det var en stund jeg trodde på det. Jeg gikk og tenkte hele tiden "Men jeg er jo ikke en god mor. Jeg vet ikke hva det er å være en god mor." Jeg gikk og ventet på at jeg skulle feile. At jeg virkelig skulle gjøre noe galt. Tenk at de ordene fikk meg til å tvile på meg selv, så mye. Frem til jeg innså at, selvfølgelig blir jeg å feile på noen plasser. Det er bare menneskelig. Men å fortelle meg at jeg ikke er egnet som mor, fordi jeg ikke hadde de beste rollemodellene rundt meg som barn. Det er ikke greit. Ingen burde få høre det. Det handler om å løfte hverandre, ikke tråkke på.

Tenk, at de to første årene som mor. Var alt jeg gikk og tenkte på "nå feiler jeg. Nå kommer barnevernet" Det er ingen hemmelighet at jeg er fosterbarn. Og når du er fosterbarn og samtidig blir gravid som 17, så er det vel forståelig at barnevernet er nysgjerrig på deg som mor. Jeg fikk jevnlig besøk av barnevernet i nesten to år etter jeg fikk barn. Hvor jeg blir stirret opp og ned. Analysert. Har hun kontakt med barnet? Hvordan responderer hun til barnet? Hvordan snakker hun med barnet? Er det ryddig nok hos dem? Er klærne til barnet skittent? Hullete? Du kan jo tenke deg hva som gikk gjennom hodet mitt. Når du vet hvilken stor makt de sitter med. Jeg holdte pusten, i to år. Hadde jeg ikke vært fosterbarn, så hadde de ikke vært der. Men kun fordi jeg hadde blitt behandlet urettferdig som barn, så ble jeg nå straffet for det nå. Og hadde de hengende over meg. Missforstå meg rett. Jeg vet de er der for å vite at barnet har det bra. De fant fort ut at det ikke var en grunn til å være der. De sa egentlig takk og farvel etter et halvt år. Men bare fordi det var så viktig for meg å bevise at jeg klarte dette, så lot jeg de komme enda ett og et halvt år. Frivillig.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg var så opptatt av å gjøre alt perfekt i starten. Turte ikke å innrømme hvor hardt det faktisk er. Hvor slitsomt det er. Hvor mye man kan feile. De to første årene gikk jeg på hælene og smilte. Det var en gang Eleah falt og slo seg på nattbordet. Hun fikk en kjempestor donaldkul. Alle foreldre vet hvor vanlig dette er. Og det vet jeg nå også.  Jeg vurderte faktisk å holde henne hjemme fra barnehagen. Fordi jeg var så utrolig redd for at barnehagen skulle tro jeg hadde gjort dette mot henne. Jeg var så redd for at de skulle sende inn en bekymringsmelding. Fordi jeg vet hvor stor makt en bekymringsmelding har. Det var to bekymringsmeldinger som rev meg vekk fra min familie da jeg var elve år. Ti år senere finner de ut at det ikke var et sneva ord sannhet i de bekymringsmeldingene. Er det da rart at jeg blir redd? Når jeg vet, det bare er at de riktige menneskene må skrive de riktige ord før noen kommer og henter deg mens du hopper tau på skoleplassen i de nye irriterende, grønne arve støvlene dine. Og du ikke får sakt farvel til dine foreldre. Du får heller ikke sett din far på ett år. Eller tatt med deg en eneste ting. Ikke en tannkost en gang. Og plassert hos totalt fremmede mennesker. Er det rart man blir redd?

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Vi bestemte oss for å flytte oss til Oslo. Jeg hadde alltid lyst til å flytte til storby. Jeg følte også at dette ble vår nye start. En plass jeg kunne puste og kanskje til og med være meg selv. Det er en av de beste avgjørelsene jeg har gjort i livet mitt tror jeg. Altså, jeg er glad i bygda mi. Det er jeg virkelig. Og menneskene der. Men det å flytte for meg, har gjort alt. Det har gitt meg rom til å puste. Til å vokse. Til å være meg selv. Til å blomstre og gi blanke i hva alle andre synes. Jeg tørr å påstå at denne "sjenerte" siden til mange jeg kjenner har, er et bygdafenomen . Jeg kjenner så mange som har flyttet til en plass som er så stor at ikke alle kjenner alle. Man er ikke redd for å bli dømt. Det er ingen som står klar til å snakke om hva du har gjort galt eller feilet på. Og de vennene. De BLOMSTRER. Akkurat som meg. Men nå er det ikke det som er poenget mitt. Poenget mitt er. Jeg har det bare bedre og bedre med meg selv. Jeg har lært meg å kjenne meg selv. Jeg har blitt meg selv. Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg lengre. Og herregud så deilig det er. Du fatter det ikke en gang. Det og ikke konstant gå rundt å tenke på hva andre tror eller tenker om deg. Det er så befriende.  Det er så fantastisk deilig. Og jeg håper du gjør det også.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg vet nå, at jeg er en god mor til mine barn. Ja, det er dager de ser for mye på tv. Det er dager de får for mye sukker. Det er dager jeg hever stemmen min for høyt. Det er dager jeg bare vil løpe vekk fra alle sammen og rope høyt i skogen alle de lengste banneordene du kan tenke deg. Barna mine faller og slår seg en gang i blant. Den ene nesten hver dag.  Det er dager hvor jeg ikke orker å lage middag. Det er dager jeg ikke orker å leke med de. Det er dager hvor jeg bestikker med godsaker. Det er dager jeg ikke orker å lese nattahistorie. Det er dager hvor jeg ikke orker å rydde rommene til barna. Det er dager jeg gråter fordi jeg er så sliten. Det er dager jeg ikke er den perfekte mor. Det er dager jeg feiler. Men jeg reiser meg opp igjen. Alle mennesker feiler. Ingen i verden har kapasitet til å aldri gjøre noe feil. Ingen har kapasitet i verden til å alltid være den perfekte mor. Slutt å stresse med å prøve å imponere alle rundt deg. Ikke gjør det for andres del. Ikke vær redd. Senk skuldrene og vit at du ikke er alene. For det er nemlig slik. Som foreldre så kan man feile av og til. Og det er da det gjelder at man klatrer tilbake på salen. Tørker tårene. Retter opp ryggen, og prøver igjen. Det tok meg 4 år og endelig tørr å innrømme. Jeg gjør feil. Jeg er ikke alltid perfekt. Men jeg prøver alltid så godt jeg kan. Og det gjør vi alle. Så husk. Fortsett å prøv. Du er bra nok.

Hvordan lure seg til nytt gulvteppe

  • 12.10.2017, 20:47

YES, enderlig blir det nytt gulvteppe på ho mor. Hvordan skjedde det sier du? Jo nå skal du høre. Lukas skulle bare lufte rompa si i dag, slik at den ikke blir så sår av alle de bleiene. Så plutselig stinker det i hele stua. Haukeblikket til mor søker den som nesten alltid er skyldig og eldst, "harru prompa?". Nei... det hadde hun ikke. Så kommer Lukas gående mot meg. Med et merkelig glis. Strekker hendene mot meg. Og jeg tar han i mot med åpne armer. Så koselig! Før jeg innser det ikke var så koselig. Jeg løfter han, og der vettu... der står han å gliser med bæsj på hendene, ryggen, rompa, håret og topper det med et søtt spor av bæsj fra åstedet til der mor satt.

Det værste er at jeg rett før tenkte "wow, han har aldri tisset når han går uten bleie. Så rart!". Jeg tror noen høyere makter ville jekke meg ned. Men men. Nå blir det nytt teppe på mor, hurra. Så var det bare å finne ut hvordan jeg skal lure meg til et gult teppe. Tror ikke Denis er så fan av slike farger. Men noe finner jeg vel på, hehe.

Om meg

Anna Marie

Her finner du alt fra hverdag, tull og oppskrifter til sterke meninger om alt og ingenting.

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no